torsdag 9. september 2010

Hva skjedde egentlig?

Som nevnt kom jeg aldri til Ladakh i sommer. Det som skjedde etter at vi i Dharamsala fikk vite at det ikke var noen mulighet for å dra på den turen vi var blitt forespeilet, er i alle sine forgreninger nokså komplisert.

Guiden, en franskmann som hadde bodd i India i 15 år, kom raskt opp med en ny plan: Vi skulle dra til Manali, for deretter å dra over Rothang La og så videre østover, noe som i og for seg var planlagt fra starten av. Deretter skulle vi gå, ikke nordover som forventet, men sydover inn i Himachal Pradesh.

Denne planen skar seg da vi i forsøket på å komme over Rothang La i regnvær ble fortalt at det var en kampestein på veien, og at passet ikke kunne forseres.

Deretter dro vi bil, etter forslag fra Guiden, mot Chandigarh, tok dagtoget til Delhi, og derifra til Kathgodam, for så å reise i bil til Kasar Devi i nærheten av Almora. Her tilbrakte vi fem dager, for så å dra videre til Binsar for et tre-dagers opphold. Ideen var at vi skulle gå turer i disse områdene - noe som viste seg vanskelig på grunn av været.

Reisen ble så avsluttet med besøk i to byer med stor religiøs betydning: Haridwar og Rishikesh og tog tilbake til Delhi.

Det var mye å se og oppleve, ikke alt var like interessant, og reisingen med tog, men spesielt med bil, var nokså slitsom. Selv mener jeg at jeg fikk et visst utbytte av turen, mens mine franske turvenner brukte tiden sin på å planlegge å dra hjem før tiden samt å klage over sin skjebne, over reisebyrået og over været. Det var til tider uklart for meg om de hadde noe utbytte av turen i det hele tatt, men de fant tydeligvis en viss trøst i sin felles elendighet. «Les Français sont des râleurs, c'est bien connu,» (franskmenn er noen grinebitere, det er velkjent) sa min venninne D. da jeg kom tilbake til Norge.

Det var faktisk en interessant forskjell i holdning; for min egen del klarte jeg å avfinne meg med min skjebne og tenkte ikke så mye på det som kunne ha vært, men etterhvert begynte også de andres innstilling å gnage på meg. Guiden på sin side var etterhvert blitt nokså oppgitt, men klarte å holde en profesjonell mine, selv om han ved en anledning ved frokosten, da det bare var oss to tilstede, erklærte bestemt: «La prochaine fois, je ne voyagerai qu'avec un groupe de Norvégiens!» (neste gang drar jeg med en gruppe nordmenn!).

2 kommentarer:

Anonym sa...

Det ligger i den franske folkesjela å klage. Og man skal klage så det monner. På den annen side finnes det ulike nivåer av eleganse, også når man eksekverer klagingens kunst. Å syte er ikke noe jeg anser for utpreget fransk. Men å klage høylydt og virkningsfullt, se det er så fransk som det vel kan få blitt.

Det er leit turen din ble spolert.

VK

Erlend sa...

Det er nok mer i retning klaging enn syting, ja, i alle fall om man med syting mener klaging med en dose selvmedlidenhet.

Noe av det som får franskmenn til å klage mest høylytt, er om man serverer dem dårlig mat. På den annen side kan de bruke timesvis på å snakke om *god* mat, så det går heldigvis begge veier.

Heldigvis anser jeg ikke ferien for å ha blitt totalt ødelagt, men gåturen ble spolert, det er riktig.

Legg inn en kommentar