fredag 15. oktober 2010

The Undiscovered Country

Jeg spurte, rett etter at jeg kom hjem fra India, om hvordan det gikk. Med et alvorlig uttrykk trakk S. meg til side og sa at M. var blitt syk, og at det ikke kom til å gå bra.

Etterpå møtte jeg ham, hjemme i den helt nye leiligheten der han bodde med sønnen. Han var blitt helt grå og tynn, nesten liten. Stemmen hans, som han sjelden eller aldri hevet, var blitt noe nærmere en hvisken. Jeg beundret det nye bostedet, prøvde å spøke litt og snakke om normale ting i et ønske om å behandle ham som et vanlig menneske og ikke bare en som var syk.

Sist søndag døde han, det hadde gått fortere enn noen ventet. Han ble 43 år gammel.

I ettertid føler jeg meg skyldig og undrer meg over om jeg gjorde nok - burde jeg ikke sagt mer, tatt enda mer kontakt for å si det sterkt at jeg satte pris på ham, både som menneske og kollega?

Nå er det for sent, det jeg har er minnene om fjellturene, om de gangene vi spiste indisk mat sammen, var på konsert eller bare satt og pratet fag eller tullball på kontoret hans.

Men inne i meg har jeg det fåfengte håpet om at han plutselig skal stå der i kontordøren min med sin store, bamseaktige skikkelse og si, med et ertende smil og på sin avslepte nordlandsdialekt at det bare var en spøk, une grosse blague, at det ikke er slik vi innerst inne vet det er, nemlig at vi for alltid har mistet ham.

3 kommentarer:

kamikaze sa...

*klem*

Erlend sa...

*tilbake-klem*

Anonym sa...

Døden beklemmer oss. Dens uomtvistelige innhenten av oss alle engster, uroer, bekymrer. Han velter noe i oss når han står der, den levende døde.

Så var det altså din tur. Det er kommet. Ja. Slik er det. Mer kaffe?

Hva sier man til et menneske som står foran en som legemliggjøringen av det endelige farvel?

Vi kan ikke akkurat stryke ham over håret, gi ham en klem, strø om oss med noen trøstens ord og synge en nattasang - kan vi?

Likevel er det kanskje akkurat det vi vil. Eller det vi burde.

VK

Legg inn en kommentar