tirsdag 16. november 2010

Mer spinning

Jeg er nå inne i mitt tredje år med spinning. Takket være min pulsklokke RS400 og den tilhørende programvaren som registrerer data om hver økt, kan jeg slå fast at jeg har vært på 199 spinningtimer siden september 2009, derav 49 siden jeg kom hjem fra ferie i høst.

I utgangspunktet drev jeg mest med såkalt PulsSpinn. Dette er klassiske 4x4-intervalltimer, bestående av 10 minutters oppvarming, deretter 4 minutter med så høy innsats som mulig (helst over 90% av maksimal puls) og tre minutter aktiv pause (på rundt 75% av maksimal puls), det hele gjentatt tre ganger.

For trofaste lesere av Dagens Nærligsliv er dette intervalltreningen som det reklameres for støtt og stadig som den eneste sanne treningsform, med støtte fra det vitenskapelige miljø ved NTNU. Det er en måte å trene på som antakelig passer i folks travle hverdag, der de skal tyne mest mulig ut av hvert minutt.

Antakelig er det også effektivt for den som starter på null, men selv har jeg gått mer og mer bort fra denne metoden. For det første er den psykologisk vanskelig - eller rettere sagt kjedelig. Dessuten fører flere uker med intervalltrening til at jeg bare blir trøtt og sliten, og evenen til å nå maksimal puls går langsomt, men sikkert nedover. Det er forøvrig interessant å følge debatten i DN og andre steder, der forskerene standhaftig står på sitt, selv om de blir motsagt av noen av landets fremste idrettsutøvere og trenere.

Så etterhvert har jeg gått over til å sykle flere såkalte B-timer, som er mer varierte sykkeltimer, enten på 45 eller 60 minutter (treningssenteret mitt tilbyr også 75-minutters seanser, men for øyeblikket er dette bare i grisgrendte strøk som Rosten og Leangen). I det siste har jeg til og med misbrukt B-timene ved å sette to av dem sammen til en 115-minutters økt der jeg kjører rolig langkjøring (rundt 75% av maks) i nærmere to timer.

Har det så blitt noen effekt? Tja, det har det sikkert, om noen kom og målte på meg (men det ser det ikke ut til at noen vil gjøre). «Du må lytte til kroppen,» sa en kollega. Det er antakelig riktig, men det eneste kroppen min sier meg, er at den faktisk ville foretrekke å ligge på sofaen mens jeg leser en roman og spiser potetgull. Og det det jo ingen fremtid i, så dermed har kroppen blitt fratatt stemmeretten i overskuelig fremtid.

7 kommentarer:

Anonym sa...

Det skal santen meg mye vilje til, ja :D
Eller "frykten". Den driver folk til så mangt. Har jeg sett.

K.

Erlend sa...

Da jeg i sin tid var på pedagogikk-kurs ved Universitetet i Luleå, sa foreleseren at tvang og trusler i og for seg var et effektivt pedagogisk hjelpemiddel ;-)

Mille sa...

Må si at jeg er meget imponert over både treningsmengde og utholdenhet.
Hvorvidt trusler og tvang hjelper, hm..
Det burde kanskje testes ut :)
Men har en mistanke om at jeg foretrekker gulrota foran pisken.
Når det er sagt, så ser det ut som en hel gulrotpose må til vinterstid, men om sommeren er det nok med litt gulrotskall!
Det er så rart med det der :)

Anonym sa...

Det er imponerende som du holder ut treningsregimet, monsieur.

Her er en tekst jeg satte pris på tidligere i dag: http://www.dagbladet.no/2010/11/20/kultur/debatt/kronikk/helse/trening/14379601/

VK

Anonym sa...

For min egen del har det også gått tre år siden jeg la radikalt om på livsstilen. Det begynte med jogging og endret kosthold, og snart ble det også styrketrening (etter svært streng beskjed fra fysioterapeuten). Jeg har - etter min målestokk - blitt en både muskuløs og utholdende mann, og dette er jeg ambivalent til.

Kanskje stritter hodet mitt litt i mot, for trening var alltid noe de andre drev med. Selv forfektet jeg et credo som gikk ut på at det norske folk burde bruke like mye tid på ånden som de gjør på kroppen, hvilket ville gi oss verdens mest oppegående folkeslag.

For det må innrømmes: Denne treningen min (jeg gjennomfører fire økter i uka) går unektelig på bekostning av andre ting. Jeg har jo ikke blitt nevneverdig belest disse tre årene, mener jeg.

VK

Erlend sa...

VK: Selv har jeg brukt svært mye tid på ånden opp gjennom årene, men jeg føler ikke at treningen har tatt så mye bort fra det. Riktignok går det med en del tid, men den ville antakelig blitt fjaset vekk i alle fall, mens jeg tar igjen en del på bedre evne til å konsentrere meg.

Jeg startet for ca. 10 år siden med å gå - det var det eneste jeg syntes var morsomt. Så brukte jeg fjellturene som motivasjon for å holde meg i gang. I de senere årene har jeg økt treningsmengden til der jeg er i dag.

Styrketrening har jeg prøvd meg på, men jeg klarer ikke å motivere meg - kanskje jeg må gå på viljestyrketrening først. Hva gjør du for å holde innsatsen oppe over lengre tid?

Glimrende artikkel, forresten.

Anonym sa...

Sannelig om jeg vet hva jeg gjør for å holde motivasjonen oppe. Jeg har ikke hatt noen mål av veldig langsiktig karakter.

Men jeg har hatt små mål. Og da svært målbare sådanne. Hvor langt jeg kan klare å beine i løpet av en halvtime, for eksempel - den holdt meg gående lenge.

Når det gjelder styrketreningen, så begynte det med doctor's order. Fysioterapeuten min sa at smertene jeg hadde skyldtes muskler i ryggen som trakk motsatt retning av hva de skulle, noe jeg visstnok kunne fikse på et blunk ved hjelp av litt styrketrening. Hun hadde rett, reparasjonen var nesten umiddelbart et faktum når jeg vel hadde satt i gang hatøvelsene.

Dernest var, og til en viss grad er, speilbildet en motivasjon. Kroppen responderte forbløffende raskt på det å skulle løfte tunge ting rett opp for så å sette dem ned igjen. Det dukket opp muskler på skuldre og armer når jeg trente ryggen, muskler som kom uten at det var tilsiktet. Jeg ble fascinert.

Men det viktigste er staheten min. For noen år siden trente veldig mange av vennene mine. Jeg sa alltid at jeg skulle begynne å trene den dagen ingen av dem gjorde det lenger. Det var det selvsagt ingen som tok på alvor, men den dagen ryggen min truet med streik og fysioterapeuten sa tiden var inne, så passet det fint sammen med det faktum at ingen lenger hadde tid til å trene. Så fikk jeg atter spille rollen som han stabukken som går sine egne veier - en rolle jeg liker godt.

Og så må jeg for Guds skyld ikke reflektere over meningsløsheten med selve treningsformen, det å løpe på stedet som en hamster uten å komme av flekken (tredemølle), eller det å løfte ting rett opp for så å sette dem ned igjen, uten at de faktisk har forflyttet seg en millimeter når jeg er ferdig.

Gjør jeg det når jeg befinner meg midt i en økt med svette og smerte, kan det mentale byggverket fort kollapse. For det er jo idioti, dette.

VK

Legg inn en kommentar