mandag 27. desember 2010

Schengen og oss

I september kom en av våre indiske kolleger på besøk. Hun hadde søkt om vanlig innreisetillatelse for Schengen, og for å få den, hadde firmaet stilt de nødvendige garantier og gitt de nødvendige bekreftelser.

Da hun vel var kommet til Norge, oppdaget hun at det var et problem med visumet. Det kan se ut som om Schengen-visum utstedes for et bestemt antall dager innenfor en bestemt periode, f.eks. 7 dager i perioden 1. til 21. november. Da kan personen med visumet komme til Norge (evt. til Schengen) en gang mellom 1. og 14. november, og oppholde seg her i de 7 påfølgende dager. I og for seg en logisk ordning siden det sikkert er nødvendig å ha litt fleksibilitet rundt flyreiser etc.

A. trodde imidlertid at hun hadde 14 dager, men i virkeligheten var det bare 8. Vi satte oss dermed i sving for å få ordnet opp slik at hun kunne bli her lenger.

De første telefonene til det lokale politiet førte ikke frem, for ingen skjønte hva vi ville (utvide et allerede eksisterende Schengen-visum). UDI kunne imidlertid sine saker, så vi lastet ned et skjema fra nettet, og fylte det ut.

Deretter bar det til politistasjonen i Trondheim. For den som kjenner forholdene hos utlendingsavsnittet, kommer det antakelig ikke som en overraskelse at det ikke bare er å stikke innom i løpet av dagen, som forøvrig er begrenset til mandag-torsdag, og varer fra 9 til 14.

Nei, her må man komme tidlig. Vi ankom kl. 7 presis, og da var det allerede 27 mennesker i køen foran oss. Dette var foretaksomme personer med organisasjonstalent, så de hadde laget en liste vi kunne skrive oss på. Deretter var det bare å sette seg ned og vente - heldigvis er jernbanestasjonen rett i nærheten, og det var mulig å få seg noe varmt å drikke. Klokken 8 åpnet så dørene, og de foretaksomme ropte opp folk i rekkefølge slik at de kunne stille seg i kø for å ta en kølapp fra automaten. Slik sett må den første køen betegnes som en meta-kø.

Alt gikk rolig for seg, i motsetning til ryktene vi hadde hørt om håndgemeng mellom utålmodige individer som alle hadde ærend hos utlendingsmyndighetene.

Med nummer 28 tok det oss et par timer å komme frem til skranken, der vi la frem vår sak for en litt perpleks funksjonær, som tydeligvis ikke var vant med slike forespørsler. I bakgrunnen svevet imidlertid en overkikador som erklærte at vi måtte fylle ut enda et skjema, betale 500 kroner, og komme igjen når visumet var klart. Da vi - etter at A. hadde insistert - spurte om når dette ville skje, fikk vi ikke et klart svar.

Deretter gikk dagene. A. ble mer og mer nervøs, og erklærte bestemt at hun måtte dra dersom hun ikke fikk visumet forlenget, siden hun risikerte å bli utestengt fra hele Schengen-området dersom hun oversatt fristen for utreise. Jeg ringte, fikk snakke med funksjonærer som jeg måtte overbevise om at A. ikke skulle søke om permanent oppholdstillatelse, og fikk beskjed om at de skulle ringe meg tilbake, noe overkikadoren faktisk gjorde på torsdag, med beskjed om at det skulle ordnes i løpet av uken, og at det ikke var noe problem om vi hentet visumet på mandag.

A. var imidlertid mer skeptisk, og på fredag morgen var det klart at vi måtte ha visumet den dagen. Men - kontoret var stengt. Heldigvis hadde overkikadoren ringt meg på sitt direktenummer, og litt parlamentering med politiets sentralbord gjorde at jeg kom igjennom likevel, og fikk en avtale om å komme innom kl. 15, da ville de kunne stikke en hånd ut gjennom dørsprekken, ta passet til A., stemple det, levere det tilbake, og alt ville være i orden.

Som sagt så gjort, A. fikk sitt visum, jeg takket overkikadoren for fleksibilitet og imøtekommenhet, og alt var i orden.

Da vi var på vei bort fra politistasjonen, beklaget jeg for A. at vi måtte stå i kø. «Neida, det er jeg vant til fra India,» sa hun. «Vel, der kan man jo bare betale noen 100 Rs. for å stå i køen for deg, da.» Hun smilte skjelmsk og sa med en viss ironi: «Men i India kan vi gjøre slikt noe på nettet nå for tiden!»

8 kommentarer:

~SerendipityCat~ sa...

Det er helt utrolig at det går an å ha et så klønete og vanskelig system. Jeg har visst ikke godt av å lese slikt, for nå ble jeg irritert.

Erlend sa...

Du kan så si. Det som gjør meg litt pinlig berørt, er at dersom en nordmann drar til India på forretningsvisum, får han eller hun 3 måneders opphold uten videre diskusjon.

Anonym sa...

«Men i India kan vi gjøre slikt noe på nettet nå for tiden!»

:-)

Godt nytt år!

Anne

Erlend sa...

Det skal sies at UDI er i ferd med å nettifisere seg også. Riktignok er det begrenset til en viss mengde land, men man kan jo håpe at våre indiske kolleger snart kan gjøre ting med et klikk fra sin terminal, i stedet for å sende papirene til den tyske (ja) ambassaden i Chennai.

Erlend sa...

Og godt nytt år til deg også!

ohlalacestlavie sa...

Nei og huff er det eneste jeg har og si! Og godt nytt år til deg fra Marrakech :)

Anonym sa...

ja takk til minst mulig omgang med slike enheter.

Og ellers, godt nyttår! Håper du får mer tid til å skrive i 2011 ;-)

K.

Erlend sa...

Ohlala: Godt nytt år! Hils til souk'en i Marrakech ;-)

K: God nytt år! Først må jeg ha noe interessant å skrive om...

Legg inn en kommentar