onsdag 23. mars 2011

Tout homme bien portant est un malade qui s'ignore

Før sommeren i fjor skjedde det noe interessant i en av spinningtimene. Midtveis under seansen følte jeg det som om jeg befant meg inne i en båt i høy sjø - veggene og taket gikk i alle retninger, og jeg hadde så store problemer med å holde balansen på sykkelsetet at jeg klamret meg til styret, for så å måtte sette meg ned. Det hele gikk over etter noen få minutter uten aktivitet.

Dette gjentok seg ved en del senere timer, og jeg begynte å bli litt bekymret, selv om jeg antakelig innerst inne gikk med en forventning om at jeg skulle besvime, og således kunne håpe at en av de hetere spinninglærerinnene kom og brukte munn-til-munn - metoden på meg.

Under turen til India hadde jeg liknende erfaringer, og bekymrede franskmenn i gruppen begynte å mumle om a jeg måtte dra til en lokal lege. Vel vitende om at de ut i fra sine nasjonale særkjennetegn ikke kom til å gi seg før jeg dro, fikk jeg tatt en tur på et privat sykehus, der de tok EKG, røgntegn (jeg fikk med bildene hjem), blodprøver etc., uten å finne noe særlig.

På egen hånd fant jeg etterhvert ut at problemet antakelig skyldes for lite væske i kroppen, og jeg har blitt mye mer bevisst på å drikke ordentlig før hver økt, gjerne en kvart liter for å være sikker. Hvis væskenivået faller for lavt, tar det tydeligvis litt tid å bygge det opp igjen.

Men etter å ha diskutert med fastlegen her i Norge  ble jeg sendt til St. Olavs Hospital for en arbeids-EKG. Dette er, kort fortalt, en vanlig EKG-måling (med elektroder festet til kroppen), men der du sitter på sykkel og tråkker i vei så hardt du kan. Og er det noe jeg kan nå, etter hundrevis av spinningtimer, er det å tråkke i vei på sykkel.  På en stor skjerm kunne de da følge med på puls, hjerterytme og andre fine målepunkter. Riktig så spennende.

«Alt er i orden,» sa den lokale overlege, dr.med. til meg. «Du er i god form. Og analysen du gjorde av problemet, var antakelig korrekt.»

Så nå har jeg legevitenskapens godkjent-stempel på meg.

4 kommentarer:

Mille sa...

Kjekt å få så god tilbakemelding på helsa.
Enda godt det ikke var noe galt!
God helg i snøkaoset :)
Våren er vel ikke kommet nede på Øya heller enda, men gresset er lagt på Lerkendal. Optimister liker vi!

Erlend sa...

Jeg kom på at man kunne se på EKG-maskinen som verdens største pulsklokke!

I går kom den lokale skumling og ville låne snøfreseren vår, ettersom hans egen var gått i stykker. Så det tar nok en stund før våren kommer.

Hedda sa...

Det var godt å lese avslutningen på dette innlegget, jeg ble oppriktig bekymret over begynnelsen!

Ang. snøfreseren: Jeg så ham i full sving i går ettermidag, men nå tror (håper!) jeg at sesongen er over for denne gang.

Erlend sa...

Det var en viss bekymring her også, i starten. Men det ble ganske fort klart at ukrutt ikke forgår så lett.

Legg inn en kommentar