mandag 30. mai 2011

Papir i arkiv

Jeg er nokså manisk når det gjelder å ta vare på papirer. Betalte regninger, kontoutskrifter, brev fra banker, offentlige institusjoner og andre aktører, selvangivelser, lønnsslipper - alt tas vare på.

I første omgang puttes alt i en hylle bak meg her jeg sitter nå på arbeidsrommet. Når bunkene blir for store, tar jeg dem med meg ut i stuen, sorterer dem omsorgsfullt etter tema, som f.eks. papirer som har med skattevesenet å gjøre, kvitteringer fra Platekompaniet og kontoutskrifter fra BNP Paribas. Disse sorterte bunkene legges så i pappesker som også står i hyllen bak meg, men litt høyere opp, siden jeg ikke behøver innholdet så veldig ofte.

Hvert tiende år (omtrent) gås så disse pappeskene gjennom, og da først kastes papirer i stort omfang. 

Skal jeg være ærlig, så ser jeg ikke på gamle kvitteringer fra Platekompaniet daglig. Noen kjekke lesere vil antakelig nå hevde at det bare er tull å ta vare på dokumenter, og at jeg bare er et manisk samler-kasus. Rent bortsett fra at man, såvidt jeg vet, bør ta vare på dokumentasjon i det tilfelle der Skattevesenet vil endre på ens likning i ettertid (ikke vanlig for oss lønnsmottakere, jeg skal innrømme det),  hender det dog at det er nyttig å ha et papir liggende.

Jeg skal ikke gå inn på den vanlige situasjonen der man vil reklamere på et produkt, som f.eks. Siemens Porsche vannkoker, en stendyr dings som begynner å lekke som en sil etter to års bruk, og som alle lesere herved advares på det sterkeste mot.

Derimot var jeg en gang utsatt for å bli krevd to ganger for samme gjenstand, nemlig et dusjkabinett kjøpt i en butikk i Trondheim sentrum. Kabinettet ble behørlig betalt, installert og tatt i bruk. To år senere får jeg brev fra en advokat. Butikken som hadde solgt meg dusjkabinettet hadde gått konkurs. De hadde tydeligvis ikke orden i sakene, og min betaling av dusjkabinettet var ikke registrert. Dermed slo bobestyreren til, og krevde meg kjekt for prisen på dusjkabinettet - en gang til. Men, vi maniske samler-kasus har spart på alle kvitteringer, og dermed kunne jeg med tilfredshet melde advokaten at jeg anså meg skyldfri.

En annen type papir jeg tar vare på, er bruksanvisninger. Når jeg en sjelden gang gjør en opprydning, blir jeg derfor sittende og se på dokumentasjon for ting som forlengst har gått i bøtta (som f.eks. Siemens Porsche vannkoker, se over). Det som i tillegg slår meg, er hvor dårlig jeg er til å lese den slags rettledninger i utgangspunktet. Først sist helg leste jeg i bruksanvisningen for vaskemaskinen jeg har hatt siden 1998. Ikke å undres over at det tok ti år før jeg oppdaget lofilteret.

5 kommentarer:

~SerendipityCat~ sa...

Hehe, ti år uten å rense lofilteret? :-)

Jeg prøver å venne meg av med å ta vare på alt. I ryddemanien kastet jeg ting jeg senere oppdaget at jeg skulle ha tatt vare på. Jaja... Bedre å ha de der pappeskene da!

Hedda sa...

Ubetalelig! Jeg er nok i motsatt ende av skalaen og skyver arkiveringsansvaret over på andre. Men jeg er gift med en samler, så det jämnar ut sig.

Erlend sa...

Cat: Det var en del unevnelige ting i det filteret. Men nå har jeg renset det for andre gang i mitt liv!

Dessuten har jeg fått meg kjøkkenvifte der jeg bare kan putte filteret i oppvaskmaskinen.

Hedda: Kontroll er tingen. :-)

supermarina sa...

Jeg er nok også litt mer selektiv når jeg samler på papirer. Jeg samler på viktige papirer, som pass, forsikringsbevis, registrering og titler til biler og motorsykler, kvitteringer for dyre ting og ting jeg har mistanke om at jeg må reklamere på.
Og selvsagt alt som har med ligninga, for i USA er det en lov som sier man må beholde slikt i minst 5 år 'come hell or high water' (stakkars dem som mistet papirene sine i tornadoene i år!).

Og jeg har fremdeles bruksanvisningen for de to kameraene jeg kjøpte nye, minst en datamaskin, og motorsykkelen jeg kjøpte to uker siden. Og en Shoei hjelm. Det er bare litt for morsomt at hjelmer kommer med bruksanvisning!

Erlend sa...

Jeg fant faktisk bruksanvisningen for min Nikon FE fra 1983 (som jeg stadig har stående i skapet), og hadde ikke hjerte til å kaste den.

Legg inn en kommentar