tirsdag 12. juli 2011

La Princesse de Clèves

Jeg holder på å lese La Princesse de Clèves, utgitt i 1678 og skrevet av adelskvinnen Marie-Madeleine Pioche de la Vergne (1634-93), kjent for ettertiden som Madame Lafayette.

Romanen, som er satt ved det franske hoffet i de siste dager i regjeringstiden til Henrik II (død 1559) handler om fyrstinnen av Clèves, som etter å ha inngått et fornuftsekteskap, forelsker seg i hertugen av Nemours. Vi følger striden i fyrstinnens indre der hun dras mellom sin plikt til ektemannen, fyrsten av Clèves (som hun ikke elsker, men som hun dog respekterer) og lidenskapen hun føler for M. de Nemours. Alt dette skjer innenfor de strenge sosiale rammene (à la Jane Austen) som Madame de Lafayette tegner opp. Valget mellom følelser og plikt var et ikke uvanlig tema i 1600-tallets litteratur - et slikt valg kalles faktisk på fransk for un choix cornélien, et «Corneille-valg», etter den kjente tragedieforfatteren PIerre Corneille (1606-84).

Teksten utmerker seg ved et rent og klassisk fransk språk, en knapt og presis utmeiselt intrige (med tre innplasserte digresjoner) og en raffinert psykologisk analyse av hovedpersonenens tanker og følelser. I Frankrike anses den som den første moderne roman. (At Murasaki Shikibus Genji Monogatari er 600 år eldre, er så sin sak.)

La Princesse de Clèves har fått mye oppmerksomhet over de senere år. Som et klassisk verk i den litterære kanon dukker det selvsagt opp i skolepensum og i adgangseksamener til offentlige stillinger (et særfransk fenomen). Ingen ringere enn Nicholas Sarkozy erklærte nemlig at «bare en sadist eller en idiot» ville stille spørsmål om denne romanen i eksamener for dem som ville bli statstjenestemenn.

Med Sarkozys popularitet der nede man vet, har dette ført til at romanen har kommet på moten igjen - salget av den har økt, å lese den blir sett på som en protesthandling, og det er til og med blitt organisert offentlige høytlesninger. Det er også blitt laget en moderne filmvariant, La Belle Personne (regissert av Cristophe Honoré) der handlingen finner sted på et gymnas, prinsessen og de andre er er elever ved skolen, og hertugen av Nemours er blitt til en sjarmerende lektor i italiensk.

Det er vel lite trolig at La Princesse de Clèves ville fått støvet børstet av seg dersom ikke Sarkozy hadde uttalt seg såvidt direkte, men det er likevel fascinerende at en roman fra 1600-tallet kan få nytt liv som et protestsymbol i et moderne samfunn.

Oppdatering: «Prinsessen av Clèves» finnes i norsk oversettelse av Anne-Lisa Amadou fra 2000.

2 kommentarer:

Anonym sa...

Akk etter min smak! Men er det utgave også på norsk så vi andre også forstår?

Noen fjelltur i år? :D

Krissy

Erlend sa...

Ja, «Prinsessen av Clèves» ble oversatt av Anne-Lisa Amadou. Utgaven er stadig tilgjengelig, f.eks. på Bokkilden.no.

Fjelltur: Se siste innlegg.

Legg inn en kommentar