Moskus over Dovre

De fleste vet vel at det franske kjøkken er verdensberømt. Franskmenn er gjennomgående veldig opptatt av mat: De kan diskutere mat og kulinariske opplevelser i det vide og det brede med stor innlevelse; server dem god mat, og de blir blide og fornøyde; server dem dårlig mat, og de blir gretne og innesluttede.

Dette ble klart illustrert av reaksjonen på mitt forslag til mat under en tur til Dovre for noen uker siden. «Tu veux dire qu'on va manger des pølser?» spurte D. med lett undrende stemme, som om tanken på norske hotdogs var såvidt vanskelig å holde i hodet at det ville besudle det franske språk å bruke et ord fra morsmålet.

Jeg ga meg følgelig på det punktet, og regnet med at det under turen kanskje ville være større interesse for pannekaker stekt på primus.

Etter å ha dratt fra Trondheim fredag kveld, overnattet vi på Hjerkinn. Jeg hadde allerede fortalt nøye om moskusens liv og levnet, og antydet meget sterkt at de hårete vesnene satte lite pris på nærgående turister, men D. sa at jeg ikke hadde noen grunn til bekymring, for om hun så moskusen på tre kilometers avstand, ville hun si seg fornøyd.

Og moskus så vi. Først en flokk på lang avstand oppe på platået overfor Kongsvoll, deretter enkeltdyr og en større flokk nede ved elven i Stroplsjødalen. Begeistringen var stor hos mine franske venner, og siden dyrene var på lang avstand, var det ingen fare for nærkontakt.

Vi var kommet nærmere midtveis mellom Kongsvoll og Reinheim da R. plutselig erklærte at nå var klokken snart midi, og som god franskmann ville han ha sin lunsj. Jeg fyrte opp primusen, men interessen for pannekaker var laber. Opp av sekkene kom det derimot saucisson fra den ene turdeltakerens hjemsted (brakt hit av hans foreldre), pâté av ulike slag på glass og fransk kjeks. Primusen ble behørlig beundret for sin evne til å koke tevann, men ikke noe mer, mens pannekakemiksen fikk bli med hjem igjen.

Noe som bekrefter at franskmenn ikke tuller når det er snakk om mat.