lørdag 5. november 2011

Trek i Nepal

Nepalesiske bærere
Jeg vet ikke om alle trek i Nepal er organisert på samme vis, men slik var det i alle fall for vår gruppe.

Gruppen: Vi var ti stykker, ni menn og en kvinne; ni franskmenn og en nordmann. Alle var nokså erfarne trekeurs, og en mye tid ble brukt på å diskutere erfaringer fra andre ruter i Nepal, fra Zanskar i India og fra Atlas i Marokko.

Guiden: Som alle andre bortsett fra gruppemedlemmene var han nepaleser. Han snakket rimelig bra fransk, og hadde tydeligvis jobbet seg opp fra bærer, via sherpa og sardar til å bli guide. Siden han åpenbart var en mann fra sin hjemlandsby som hadde lykkes i livet, takket han for det ved å rekruttere folk fra hjemstedet som bærere og sherpaer.

Sardar: Dette er lederen for sherpaene og bærerene. Vår sardar var en yngre kar som hadde det generelle overoppsynet med det meste som skjedde, i tillegg til at han tydeligvis styrte pengekassen (som han bar på seg til enhver tid).

Sherpa: I utgangspunktet er sherpaer en etnisk minoritet i Nepal, men mer generelt betegner ordet en assistent. Våre sherpaer var unge menn som satte opp teltene, serverte mat, og under dagsmarsjene gikk strategisk plassert foran, bak og i midten av gruppen slik at ingen rotet seg bort. Ofte ble også en av sherpaene sendt ut i grålysningen til neste leirplass slik at vi sikret oss et bra sted. Vi hadde alt i alt tre sherpaer.

Kokkene: Vi hadde fem stykker, ledet av en sjefskokk som rangerte på lik linje med sardaren. Om noen vil skrive boken «Mat du kan lage på stor primus», bør de intervjue en nepalesisk kokk. De produserte pommes frites, pizza, kaker, momo (en slags ravioli) og andre godsaker i store mengder. Da vi en kveld ikke klarte å spise opp hele kaken til middag, fikk vi høre dagen etter at sjefskokken ikke var helt fornøyd og lurte på hva vi hadde mot maten hans...

Bærere: I vårt lag var det 14 stykker, og de bar mesteparten av utstyret (bortsett fra det som hørte til kjøkkenet, som ble båret av underkokkene - sjefskokken bar utelukkende sin egen sekk), samt sekkene til gruppemedlemmene. De snørte sammen to store sekker, for så å legge sin egen på toppen. Alt dette bar de festet i et pannebånd, slik at vekten var på hodet og nakken. Vi regnet med at de antakelig bar 40-45 kilo hver. Når man tar i betraktning at det høyeste punktet på turen var på 5400 meter over havet, skjønner en at det ikke var noen kjære mor der i gården.

For den som lurer på den interne rangordningen, kan jeg fortelle at guiden instruerte oss til å fordele drikkepengene som følger. Sardar og sjefskokk: 5000 rupi; sherpaer: 3000 rupi hver; kokker: 3000 rupi hver; bærere: 2000 rupi hver. På eget initiativ ga vi guiden 10000 rupi. Og 100 rupi er 1€, om noen skulle undre seg over dét.

3 kommentarer:

Hedda sa...

Velkommen hjem! Artig å lese om turen, men min nysgjerrighet er fortsatt ikke tilfredsstilt: Fikk du noen fødselsdagskake i fem tusen meters høyde?

:)

Anonym sa...

Men si meg, hva bar du selv?


VK

Erlend sa...

Hedda: nei, dessverre. Jeg glemte faktisk hele bursdagen...

VK: Jeg bar dagstursekk - vann, kamera, regntøy, lue, votter, hansker...

Legg inn en kommentar