tirsdag 24. januar 2012

Når det banker på om natten

Første akt i dramaet utspiller seg kl. 04.15 natt til søndag, da jeg våkner av mystiske lyder i leiligheten. I ørska tror jeg først at det er viften på badet, som vanligvis lager noen slags hakkelyder når det blåser. Imidlertid viser det seg at bråket kommer fra døren, der noen utenfor prøver å komme inn. Umiddelbart velter det frem et ustyrlig raseri i meg. I løpet av få sekunder slår jeg døren opp, registrerer at det står en ukjent, skjeggete fyr i blå jakke der ute på avsatsen, gir ham et spark i skrittet, tar ham i nakken og kaster ham ned trappen, der han sklir med hodet først, alt mens jeg brøler ut noen ukvemsord som ikke egner seg på trykk.

Deretter lukker jeg døren, får summet meg, tatt på meg klær og ringt politiet. Dessuten oppdager jeg at det står et nøkkelknippe i døren min. Jeg forklarer saken til ordensmaktens representant, som antyder at denslags tildragelser vanligvis skyldes beduggede mennesker som tror de er på vei inn i sin egen bolig, og er så omtåkede at de foretrekker å insistere fremfor å ta et skritt tilbake og spørre seg selv om de prøver å komme inn riktig dør. Deretter tar han med seg nøkkelknippet og sier at den som eventult mistet det, kan få det igjen på hittegodsavdelingen, mens han flirer av min kommentar om at inntrengeren hadde fått en noe ublid behandling.  

Andre akt starter på mandag kveld med at telefonen ringer. Det viser seg at det er innbruddstyven. Han er en av beboerene i etasjen over (det bor ganske mange her, og jeg har ikke oversikten over alle). Til å ha blitt kastet ned en trapp nattestid av en spinnvill og rasende mann, er han forbausende blid. Fylla har skylda, er essensen i hans budskap, og han beklager hendelsen og sier at han ikke har fått varig mén. På min side beklager jeg at jeg gikk til ytterligheter, og ber han komme ned, slik at vi kan gi hverandre et håndtrykk og få saken ut av verden. Som sagt, så gjort, og vi skilles som gode venner og vel forlikte.  

I ettertid har jo det jo et visst komisk skjær over seg at jeg som en følge av en misforståelse har grisebanket en av mine naboer. Men det har også gjort meg litt urolig å se hvordan villdyret kunne våkne, og få meg til å gjøre noe - bruke vold - som jeg ikke ville gjort i rasjonell tilstand. Antakelig er det en påminnelse om at naturkreftene ligger på lur der inne, og at reaksjonen på det jeg oppfatter som en ytre fysisk trussel, kan komme raskt og voldsomt.

2 kommentarer:

Anonym sa...

Dette er uhyre interessant. Jeg har alltid tenkt at urmannen bor dypt inne i meg, og at han vil våkne til live den dagen han trengs.

Nå er ikke du meg, men jeg tar likevel denne historien som et slags bekreftelse på teorien. Du fremstår ellers som sindig og avbalansert - i større grad enn meg. Jeg er fransk av lynne, og kan fort bli både oppfarende, gestikulerende og høylytt - for å beskrive det i diplomatiske vendinger.

Jeg tror voldsutøveren kommer fram når hverdagsutgaven av oss trues.

VK

Eva sa...

Villdyret Erlend. Interessant. Skulle ønske jeg hadde sett det, må ha vært et syn for guder :D

Legg inn en kommentar