Cum tacet nox

Når det banker på om natten

2012-01-24T22:25:00.000+01:00

Første akt i dramaet utspiller seg kl. 04.15 natt til søndag, da jeg våkner av mystiske lyder i leiligheten. I ørska tror jeg først at det er viften på badet, som vanligvis lager noen slags hakkelyder når det blåser. Imidlertid viser det seg at bråket kommer fra døren, der noen utenfor prøver å komme inn.Umiddelbart velter det frem et ustyrlig raseri i meg. I løpet av få sekunder slår jeg døren opp, registrerer at det står en ukjent, skjeggete fyr i blå jakke der ute på avsatsen, gir ham et spark i skrittet, tar ham i nakken og kaster ham ned trappen, der han sklir med hodet først, alt mens jeg brøler ut noen ukvemsord som ikke egner seg på trykk.

Deretter lukker jeg døren, får summet meg, tatt på meg klær og ringt politiet. Dessuten oppdager jeg at det står et nøkkelknippe i døren min. Jeg forklarer saken til ordensmaktens representant, som antyder at denslags tildragelser vanligvis skyldes beduggede mennesker som tror de er på vei inn i sin egen bolig, og er så omtåkede at de foretrekker å insistere fremfor å ta et skritt tilbake og spørre seg selv om de prøver å komme inn riktig dør. Deretter tar han med seg nøkkelknippet og sier at den som eventult mistet det, kan få det igjen på hittegodsavdelingen, mens han flirer av min kommentar om at inntrengeren hadde fått en noe ublid behandling.

Andre akt starter på mandag kveld med at telefonen ringer. Det viser seg at det er innbruddstyven. Han er en av beboerene i etasjen over (det bor ganske mange her, og jeg har ikke oversikten over alle). Til å ha blitt kastet ned en trapp nattestid av en spinnvill og rasende mann, er han forbausende blid. Fylla har skylda, er essensen i hans budskap, og han beklager hendelsen og sier at han ikke har fått varig mén. På min side beklager jeg at jeg gikk til ytterligheter, og ber han komme ned, slik at vi kan gi hverandre et håndtrykk og få saken ut av verden. Som sagt, så gjort, og vi skilles som gode venner og vel forlikte.

I ettertid har jo det jo et visst komisk skjær over seg at jeg som en følge av en misforståelse har grisebanket en av mine naboer. Men det har også gjort meg litt urolig å se hvordan villdyret kunne våkne, og få meg til å gjøre noe - bruke vold - som jeg ikke ville gjort i rasjonell tilstand. Antakelig er det en påminnelse om at naturkreftene ligger på lur der inne, og at reaksjonen på det jeg oppfatter som en ytre fysisk trussel, kan komme raskt og voldsomt.

Om to spørsmål fra VK

2011-12-26T11:45:00.000+01:00

Min faste leser VK stilte meg to spørsmål angående Nepal-turen i kommentarfeltet. Siden jeg har lyst til å svare utfyllende (og ellers manglet ideer for å skrive et innlegg), tenkte jeg å komme med svar og noen ekstra kommentarer her.

Hva kostet turen deg med stort og smått?

Før jeg går over til å besvare dette spørsmålet, må jeg komme med en innrømmelse: Jeg føler meg litt ukomfortabel, siden noen kanskje vil synes at det er litt råflott med dyre ferier i andre land. Til mitt forsvar vil jeg si at siden jeg hverken har bil, stor vinkjeller eller dyre elskerinner, kan jeg bruke noen av pengene jeg tjener, på turer til utlandet.

Over til det konkrete. Turen til Nepal var Terres d'Aventures Mansalu-Tilicho-Annapurna, la «boucle royale», blant insidere kalt NEP058. Prisen var 2895€. Dette inkluderte alt, fra det tidspunktet jeg satte foten ombord på Gulf Air-flyet på Charles de Gaulle i Paris, til jeg 24 dager senere steg av flyet på samme sted.

Men, slik mine faste lesere vet, er jeg nokså mannevond av meg. Dessuten snorker jeg: Hus faller sammen, kyr flykter og sterke menn bæres gråtende ut. For ikke å snakke om at jeg blir lite populær ved frokostbordet. Dermed ba jeg om «supplement single», til 300€, slik at jeg fikk eget telt (og egne hotellrom), og kunne holde nattlige konserter i fred.

Noen utgifter kommer i tillegg. Det var 40$ for visumet til Nepal og 80$ for «trekking permit» i Manaslu-området (i andre områder, som Dolpo og Mustang, kan dette bli ganske dyrt - 50$ per dag er beløpet jeg har hørt). Dessuten ga vi tips til bærerene, sherpaene, kokkene, sardaren og guiden - totalt rundt 80€ per deltaker. I tillegg kommer utgiftene til mat i Kathmandu, der jeg husker at vi spiste oss mette for 800 rupees - dvs. 8€.

Når dette er sagt, bør man jo komme seg til Paris først. Flyturen fra Trondheim kommer på omtrent 2500 NOK, og jeg bor på hotell i Paris for 80-90€ per natt. Siden jeg liker å være i Frankrike, blir disse oppholdene gjerne noe lenger enn de i og for seg kunne vært hvis målet var å komme raskest mulig frem og tilbake til Nepal (det er ikke mulig for Terdav å organisere Trondheim - Kathmandu for meg separat).

Gikk du fri for magetrøbbel?

Dette kan besvarers veldig kort: Ja. Men for å komme eventuele oppfølgingsspørsmål i forkjøpet, kan jeg kort fortelle om hva jeg tar av forholdsregler.

Det finnes en drikkevaksine ved navn Dukoral som hindrer i alle fall en del av magesjau-bakteriene å få innpass. Den får jeg hos Trondheim vaksinasjons- og smittevernkontor, som jeg forøvrig anbefaler på det varmeste. De har god, effektiv service samt hyggelig og kompetent personale. Husk å bestille i tide.

Når det gjelder mat og drikke, følger jeg disse reglene:

Ingen rå grønnsaker
All frukt må være skrellet
Ingen iskrem
All mat skal ellers være kokt eller stekt

Ellers passer jeg på å bare drikke mineralvann fra flaske, kokt vann (i Nepal får man dette av kokkene), eller vann renset med rensetabletter, som f.eks. Micropur Forte. Et poeng er å pusse tennene i renset vann, samt huske at isbiter også er vann. Jeg har aldri vært ute for at vann har vært så uklart at det måtte filtreres først.

I påkommende tilfeller kan man drikke Cola, men hvis man er fransk, bør dette ledsages av en klar og høylytt fordømmelse av amerikansk kulturimperialisme.

Håndhygiene er også viktig. Noen har med seg en liten flaske med sprit-basert vaskemiddel, av den typen som ble populær her i Norge under svinepestens herjinger. Jeg bruker ikke det, men forsøker å være nøye med vann og såpe.

De nepalesiske turarrangørene var klar over problemene med magesjau, og det virket som om hygienen på kjøkkenet var god. Som en av de franske turkameratene sa: «Hvis ti stykker i et turfølge får la tourista, er ikke det noe særlig til reklame.»

Alt ordner seg

2011-12-04T11:32:00.001+01:00

Ting ordner seg faktisk raskere enn man kunne frykte. Nå, snart en måned etter mitt ublide møte med asfalten, ser jeg langt mindre skremmende ut enn jeg gjorde rett etterpå.

Sårene har grodd, armen har fått gips som går nedenfor albuen, og tannlegen har gjort en midlertidig utbedring som for ukyndige kan se nokså permanent ut. Planen er å legge kronen på verket i løpet av desember.

Min indiske kollega, S., ringte meg fra Bangalore da han hørte om ulykken. Jeg fortalte ham om tannlegebesøket, og han foreslo at jeg burde få en gulltann med innlagt diamant.

Mine norske kolleger antydet straks at slike påfunn mer var for rap-artister og medlemmer i mafiaen, og tannlegen kommenterte på min forespørsel at «vel, han hadde jo lagt inn gulltenner hos noen folk - men de angret seg vanligvis.»

Han sa videre at det ikke var noen tradisjon for dette i Norge. Men, min farmor hadde gull i fortennene (riktignok bare en rand, ikke hele tannen), mens min tannlege-morfar etterlot seg en liten gullsamling som han tydeligvis hadde brukt i embedets medfør.

Ellers må jeg si jeg er rimelig fornøyd med vårt ellers så utskjelte helsevesen. Lokalene på St. Olavs er flotte og moderne. Folk er vennlige, profesjonelle og hyggelige, og legen ved siste kontroll var så søt at hun kunne spises opp. Behandlingen er rask, effektiv og ser ut til å gi resultater. Farten har selvsagt sin pris; det blir liten tid til å prate i detalj om mitt sjelsliv under konsultasjonene, men det tåler jeg nå sikkert. I tillegg har jeg vent meg til at alt som involverer en person med medisinsk embedseksamen alltid skjer 45 minutter etter oppsatt tid. Følgelig smører jeg meg med tålmodighet, og tar med en bok for få tiden til å gå. Odontologer, derimot, har ikke så dårlig karma. Det må være noe i studiet som slår inn for legenes del.

Noen bilder fra Nepal

2011-11-21T18:42:00.001+01:00

Det er litt vanskelig å skrive for tiden, men jeg fikk nå i alle fall lagt ut noen bilder av fjellene i Nepal.

Manaslu, 8156 moh, verdens 8. høyeste fjell.

Annapurna II, 7937 moh., verdens 16. høyeste fjell.

På vei opp mot Tilicho Lake

Roc Noir i Annapurna-massivet, 7485 moh.

Tilicho Lake, 4925 moh. Vi overnattet på 5000 moh. til høyre for sjøen.

Dhaulagiri, 8167 moh., verdens 7. høyeste fjell.

Den enarmede banditt

2011-11-19T18:48:00.001+01:00

Planen var egentlig at jeg skulle legge ut noen flere bilder fra Nepal-turen, men for øyeblikket har isen på Trondheims veier satt en stopper for dét prosjektet.

Fredag i forrige uke overså jeg nemlig at det var kaldt, og fikk betale for manglende piggdekk på sykkelen ved å gå i bakken under et forsøk på å svinge med sykkelen i en lett stigning. Resultatet var en brukket venstrearm, en brukket tann, samt et noe maltraktert fjes, i tilllegg til andre småskader som legevitenskapen ikke brydde seg om.

En snill mann kjørte meg til legevakten, der jeg kom rett inn, og ble lappet sammen og gipset opp til over albuen. Derettter bar det til tannlegen (alt som har med tenner å gjøre, er et privat anliggende i Norge, så jeg måtte til min vanlige tannlege). En krone må til, riktignok ikke på hodet, der den burde ha sittet. I tilllegg vurderer jeg min indiske kollegas forslag om gulltann med innlagt diamant.

Det går bra nå, men jeg må innrømme at jeg følte meg en smule miserabel der jeg satt forslått med blodet rennende og ventet på legene. Men, jeg trøster meg med at det kunne gått verre, og at søte café-piker bærer cola-glasset til bordet mitt når de ser at jeg har fatle.

Trek i Nepal

2011-11-05T12:35:00.000+01:00


Nepalesiske bærere

Jeg vet ikke om alle trek i Nepal er organisert på samme vis, men slik var det i alle fall for vår gruppe.

Gruppen: Vi var ti stykker, ni menn og en kvinne; ni franskmenn og en nordmann. Alle var nokså erfarne trekeurs, og en mye tid ble brukt på å diskutere erfaringer fra andre ruter i Nepal, fra Zanskar i India og fra Atlas i Marokko.

Guiden: Som alle andre bortsett fra gruppemedlemmene var han nepaleser. Han snakket rimelig bra fransk, og hadde tydeligvis jobbet seg opp fra bærer, via sherpa og sardar til å bli guide. Siden han åpenbart var en mann fra sin hjemlandsby som hadde lykkes i livet, takket han for det ved å rekruttere folk fra hjemstedet som bærere og sherpaer.

Sardar: Dette er lederen for sherpaene og bærerene. Vår sardar var en yngre kar som hadde det generelle overoppsynet med det meste som skjedde, i tillegg til at han tydeligvis styrte pengekassen (som han bar på seg til enhver tid).

Sherpa: I utgangspunktet er sherpaer en etnisk minoritet i Nepal, men mer generelt betegner ordet en assistent. Våre sherpaer var unge menn som satte opp teltene, serverte mat, og under dagsmarsjene gikk strategisk plassert foran, bak og i midten av gruppen slik at ingen rotet seg bort. Ofte ble også en av sherpaene sendt ut i grålysningen til neste leirplass slik at vi sikret oss et bra sted. Vi hadde alt i alt tre sherpaer.

Kokkene: Vi hadde fem stykker, ledet av en sjefskokk som rangerte på lik linje med sardaren. Om noen vil skrive boken «Mat du kan lage på stor primus», bør de intervjue en nepalesisk kokk. De produserte pommes frites, pizza, kaker, momo (en slags ravioli) og andre godsaker i store mengder. Da vi en kveld ikke klarte å spise opp hele kaken til middag, fikk vi høre dagen etter at sjefskokken ikke var helt fornøyd og lurte på hva vi hadde mot maten hans...

Bærere: I vårt lag var det 14 stykker, og de bar mesteparten av utstyret (bortsett fra det som hørte til kjøkkenet, som ble båret av underkokkene - sjefskokken bar utelukkende sin egen sekk), samt sekkene til gruppemedlemmene. De snørte sammen to store sekker, for så å legge sin egen på toppen. Alt dette bar de festet i et pannebånd, slik at vekten var på hodet og nakken. Vi regnet med at de antakelig bar 40-45 kilo hver. Når man tar i betraktning at det høyeste punktet på turen var på 5400 meter over havet, skjønner en at det ikke var noen kjære mor der i gården.

For den som lurer på den interne rangordningen, kan jeg fortelle at guiden instruerte oss til å fordele drikkepengene som følger. Sardar og sjefskokk: 5000 rupi; sherpaer: 3000 rupi hver; kokker: 3000 rupi hver; bærere: 2000 rupi hver. På eget initiativ ga vi guiden 10000 rupi. Og 100 rupi er 1€, om noen skulle undre seg over dét.

Opplading

2011-09-25T20:27:00.000+02:00

Om noen dager drar jeg på den tidligere omtalte turen til Nepal. Planlegging og forberedelser er nesten over, og i én uke har nå utstyret ligget spredd ut over stueborde, slik at jeg kan få et bilde av hva som mangler, hva som er i ustand, og hva som kanskje ikke burde være med denne gangen.

Pysete som jeg er, vil jeg selvsagt gardere meg mot alle eventualiteter. Så i årevis har jeg drasset med meg en kveil med ståltråd, sysaker, duct-tape, superlim og mer Ibux enn du bør snakke om til min islandske fastlege hvis du møter ham i festlig lag.

Stort sett har det ikke vært behov for noe av dette, bortsett fra at duct-tapen ble brukt til å reparere en annen manns regnjakke i Atlas-fjellene i 2004, noe som i mine øyne selvsagt gjør opp for det meste.

Mest stolt er jeg selvsagt av vaskemaskinen. Opprinnelig kom ideen fra min mor, som bemerket at hun i sin ungdom vasket klær i plastposer da hun var på fjelltur. Jeg tenkte straks at dette kunne forbedres, og gikk til innkjøp av en plastsekk av den typen som brukes på kanoturer. Denne fylte jeg med vann og la klær i bløt, noe som funket som fjell, for å bruke et høyst passende uttrykk. For noen år siden kom jeg over en sammenleggbar bøtte (nederst til høyre på bildet ved siden av det grønne håndkleet) som er enda mer egnet til formålet, og gjør meg fortjent til beundrende blikk fra mine franske turkamerater.

Forhåpentligvis er alt nå i orden. Nyhetene fra Nepal har ikke vært særlig gode i det siste, for i forrige uke var det et jordskjelv (målt til 6.8 på Richters skala) i de østlige delene av landet og i delstaten Sikkim i India. Denne helgen styrtet et fly fra Buddha Air ved Kathmandu. La oss håpe at elendigheten er forbi for denne gang.

सत्यमेव जयते - Satyameva jayate

2011-09-13T20:27:00.000+02:00

Indiske språk har en lang rekke skriftsystemer: Ikke bare har de nord-indiske språkene som stammer fra sanskrit, slike som hindi, gujarati, punjabi og bengali alle sine separate skriftsystemer, men de syd-indiske - dravidiske - språkene (tamil, kannada, malayalam og telugu) har også sine.

Det spesifikke systemet som brukes for å skrive hindi, marathi og nepali - i tillegg til sanskrit - kalles Devanagari. (Urdu, som i standardregisteret sies å falle sammen med hindi, skrives med arabiske tegn.)

Felles for disse systemene er at de er abugidaer, det vil si at hvert tegn ikke representerer ett foném, slik t på norsk representerer en ustemt dental lukkelyd, men derimot en kombinasjon av en konsonant og en vokal, som f.eks. tegnet i Devanagari for ka: क. Dette tegnet kan igjen modifiseres på ulike måter for å gi andre kombinasjoner:

ka: क
kā: का
ku: कू
kū: कु

Det finnes i tillegg spesielle tegn som representerer enkeltstående vokaler, som a: अ.
En kompliserende faktor er at tegn som følger etter hverandre, ofte smeltes sammen i kombinasjoner som kan være vanskelige å skjønne for et utrenet øye.

Ta f.eks. ordet acchā, som på hindi betyr «bra, god, fin»: अच्छा.

Vi kjenner igjen den korte a-lyden. Deretter kommer imidlertid en sammensmelting av c, च og ch, छ, der det første tegnet «mister» høyrestreken. Til slutt avsluttes det hele med en lang a-lyd slik som i eksempelet kā over.

Slike «conjuncts», slik de heter på engelsk, eller «ligaturer» på norsk, kan noen ganger bli ganske kompiserte. Den verste skal være ddhrya:

Foreløpig har jeg bare puslet med dette med den begrensede ambisjon om å lære meg å lese vei- og butikkskilt i Nepal. Og kanskje også det indiske nasjonalmottoet, satyameva jayate ("truth alone triumphs"):

सत्यमेव जयते.

Moskus over Dovre

2011-09-08T22:41:00.003+02:00

De fleste vet vel at det franske kjøkken er verdensberømt. Franskmenn er gjennomgående veldig opptatt av mat: De kan diskutere mat og kulinariske opplevelser i det vide og det brede med stor innlevelse; server dem god mat, og de blir blide og fornøyde; server dem dårlig mat, og de blir gretne og innesluttede.

Dette ble klart illustrert av reaksjonen på mitt forslag til mat under en tur til Dovre for noen uker siden. «Tu veux dire qu'on va manger des pølser?» spurte D. med lett undrende stemme, som om tanken på norske hotdogs var såvidt vanskelig å holde i hodet at det ville besudle det franske språk å bruke et ord fra morsmålet.

Jeg ga meg følgelig på det punktet, og regnet med at det under turen kanskje ville være større interesse for pannekaker stekt på primus.

Etter å ha dratt fra Trondheim fredag kveld, overnattet vi på Hjerkinn. Jeg hadde allerede fortalt nøye om moskusens liv og levnet, og antydet meget sterkt at de hårete vesnene satte lite pris på nærgående turister, men D. sa at jeg ikke hadde noen grunn til bekymring, for om hun så moskusen på tre kilometers avstand, ville hun si seg fornøyd.

Og moskus så vi. Først en flokk på lang avstand oppe på platået overfor Kongsvoll, deretter enkeltdyr og en større flokk nede ved elven i Stroplsjødalen. Begeistringen var stor hos mine franske venner, og siden dyrene var på lang avstand, var det ingen fare for nærkontakt.

Vi var kommet nærmere midtveis mellom Kongsvoll og Reinheim da R. plutselig erklærte at nå var klokken snart midi, og som god franskmann ville han ha sin lunsj. Jeg fyrte opp primusen, men interessen for pannekaker var laber. Opp av sekkene kom det derimot saucisson fra den ene turdeltakerens hjemsted (brakt hit av hans foreldre), pâté av ulike slag på glass og fransk kjeks. Primusen ble behørlig beundret for sin evne til å koke tevann, men ikke noe mer, mens pannekakemiksen fikk bli med hjem igjen.

Noe som bekrefter at franskmenn ikke tuller når det er snakk om mat.

Smått stell

2011-09-02T17:43:00.001+02:00

Det har vært litt smått med innlegg her i det siste, slik min anonyme fransktalende kommentator skriver.

Uten å gå i detaljer, så har det vært en del å gjøre de siste ukene. I år falt det seg slik at den Store Fjellturen skal finne sted i oktober, og ikke i august - september, slik det har vært vanlig. Og når en er så «snill» at man er på jobben i juli-august, på den tiden da nordmenn har ferie, mens amerikanere til dels hopper rundt og er svært arbeidsvillige, blir en stakkar kalt ut som vikar og må skjøtte to jobber.

Årets tur går til Nepal. Nærmere bestemt skal jeg gå en 18-dagers tur rundt Manaslu og Annapurna. Det såkalte «Annapurna Trek» er en av de mest kjente fotturene, der oppe på listen sammen med Everest Base Camp, Atlas-fjellene, GR20, Pacific Crest Trail, Zanskar-traversen, Kilimanjaro og Tour du Mont Blanc.

Dette krever selvsagt mer trening med dessverre ikke lenger fullt så hete spinninlærerinner, men dog fire ganger i uken, noe som i seg selv tar tid.

Jeg har aldri vært i Nepal, så jeg gleder meg. I en slik grad at jeg har begynt å lære meg Devanagari. Men mer om akkurat dét siden.

Ça manque de femmes!

2011-07-13T16:54:00.001+02:00

I en artikkel i Aftenposten, holdt i et lett klagende tonefall, får vi vite at Pixar for første gang skal lage en film med en jente i hovedrollen. Hittil har alle Pixars kinofilmer hatt «mannlige rollefigurer i front», som det heter, noe som forklares med tegnefilmtradisjonen og mennenes dominans i den amerikanske animasjonsbransjen.

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) slutter seg til kritikken, og mener at det er skadelig at jenter ikke har forbilder innenfor film og da spesielt animasjonsfilm.

Og det har de da kanskje ikke. I alle fall hvis man har blikket stivt festet i vestlig retning over Atlanterhavet.

Hvis vi derimot prøver å få hodet ut av den amerikanske tåken og vende det mot øst, får vi øye på ingen ringere enn Hayao Miyazaki og hans følgesvenner i Studio Ghibli, skaperene av filmer som Chihiro og heksene (tildelt Oscar for beste animerte film og Gullbjørnen ved filmfestivalen i Berlin) , Nausicaä fra Vindenes dal, Kikis budtjeneste og Det levende slottet. Hva har disse filmene felles (i tillegg til Miyazakis freds- og miljøengasjement)? Jo, de har kvinner og jenter i tydelig definerte hovedroller.

Så kanskje ikke situasjonen for jentene er så ille, om de ser på Studio Ghiblis filmer - i tillegg til å få korrigert kjønnsperspektivet, vil de nemlig også få muligheten til å innse at ikke all film kommer fra USA.

Oppdatering: The Guardian har en artikkel langs samme linjer, Studio Ghibli: Leave the boys behind.

La Princesse de Clèves

2011-07-12T20:23:00.000+02:00

Jeg holder på å lese La Princesse de Clèves, utgitt i 1678 og skrevet av adelskvinnen Marie-Madeleine Pioche de la Vergne (1634-93), kjent for ettertiden som Madame Lafayette.

Romanen, som er satt ved det franske hoffet i de siste dager i regjeringstiden til Henrik II (død 1559) handler om fyrstinnen av Clèves, som etter å ha inngått et fornuftsekteskap, forelsker seg i hertugen av Nemours. Vi følger striden i fyrstinnens indre der hun dras mellom sin plikt til ektemannen, fyrsten av Clèves (som hun ikke elsker, men som hun dog respekterer) og lidenskapen hun føler for M. de Nemours. Alt dette skjer innenfor de strenge sosiale rammene (à la Jane Austen) som Madame de Lafayette tegner opp. Valget mellom følelser og plikt var et ikke uvanlig tema i 1600-tallets litteratur - et slikt valg kalles faktisk på fransk for un choix cornélien, et «Corneille-valg», etter den kjente tragedieforfatteren PIerre Corneille (1606-84).

Teksten utmerker seg ved et rent og klassisk fransk språk, en knapt og presis utmeiselt intrige (med tre innplasserte digresjoner) og en raffinert psykologisk analyse av hovedpersonenens tanker og følelser. I Frankrike anses den som den første moderne roman. (At Murasaki Shikibus Genji Monogatari er 600 år eldre, er så sin sak.)

La Princesse de Clèves har fått mye oppmerksomhet over de senere år. Som et klassisk verk i den litterære kanon dukker det selvsagt opp i skolepensum og i adgangseksamener til offentlige stillinger (et særfransk fenomen). Ingen ringere enn Nicholas Sarkozy erklærte nemlig at «bare en sadist eller en idiot» ville stille spørsmål om denne romanen i eksamener for dem som ville bli statstjenestemenn.

Med Sarkozys popularitet der nede man vet, har dette ført til at romanen har kommet på moten igjen - salget av den har økt, å lese den blir sett på som en protesthandling, og det er til og med blitt organisert offentlige høytlesninger. Det er også blitt laget en moderne filmvariant, La Belle Personne (regissert av Cristophe Honoré) der handlingen finner sted på et gymnas, prinsessen og de andre er er elever ved skolen, og hertugen av Nemours er blitt til en sjarmerende lektor i italiensk.

Det er vel lite trolig at La Princesse de Clèves ville fått støvet børstet av seg dersom ikke Sarkozy hadde uttalt seg såvidt direkte, men det er likevel fascinerende at en roman fra 1600-tallet kan få nytt liv som et protestsymbol i et moderne samfunn.

Oppdatering: «Prinsessen av Clèves» finnes i norsk oversettelse av Anne-Lisa Amadou fra 2000.

Uoverskuelige konsekvenser

2011-06-28T20:00:00.001+02:00

Man har ikke alltid oversikten over hva slags konsekvenser ens handlinger kan få.

I ettermiddag fikk jeg nemlig telefon fra den Lokale Overkikador, også kalt Naboen som Bryr Seg. Han meldte at brannalarmen hadde gått i bygården vår, men at det ikke var noen hjemme som kunne undersøke mer. Jeg svarte at han bare fikk ringe brannvesenet, og hev meg så på sykkelen for å komme raskest mulig hjem. På veien hadde jeg forestillinger om at blokken var et eneste flammehav, og jeg speidet ivrig etter den store sorte røkskyen hengende over Øya her i Trondheim.

Slik var det ikke. Da jeg kom hjem, fant jeg naboen sammen med en representant for Trondheim Brannvesen. De hadde brutt seg inn i portrommet, og fjernet batteriene fra en gammel brannvarsler som lå og pep. Den hadde jeg lagt der etter at noen banditter hadde slengt den fra seg ved våre søppelcontainere. Det jeg hadde oversett, var selvsagt at brannvarslere begynner å hyle når batteriet er tomt for strøm.

Låsen på gitterporten inn til portrommet måtte skiftes, og jeg ble tildelt et «hvorfor sperrer man ikke den idioten inne» - blikk fra brannmannen. Egentlig var det fortjent, så jeg tok meg ikke så nær av det som jeg kanskje burde.

En gris må jo fly

2011-06-17T17:45:00.001+02:00

Det har vært litt vanskelig her siden forrige innlegg, ettersom jeg jeg har sittet med en nagende mistanke om å ha blamert meg, i alle fall overfor de kvinnelige leserene, ved å nevne at jeg ikke renset lofilteret før etter å ha hatt vaskemaskinen i ti år. Nå sitter de sikkert og forestiller seg mitt hus som treningsleir for drapshybelkaniner, mens de tar frem sprittusjen og setter et stort kryss over mitt navn i listen over potensielle ekteskapskandidater.

Derfor vil jeg ile til og fortelle at jeg har gått til anskaffelse av en bok om renhold, nemlig Else Liv Hagesæthers «RENT - enkelt og greit».

Dette er et smakfullt illustrert verk som på 115 sider forklarer det en gammel slask som jeg alltid burde visst om renhold. Og da dreier det seg ikke om foreldede renholdsideer fra min farmors tid (hun som vasket rundt huset to ganger i uken der hennes sønnesønn høyst gjør det to ganger i året), men derimot vasking i det 21. århundre, i mikrofiberens tidsalder.

Fru Hagesæther (slik hun må omtales, ettersom hun er utdannet ved Statens Oldfrueskole) har det som amerikanere ville kalt en «no-nonsense approach»: I korte drag forteller hun hva slags utstyr man har behov for, hvordan man skal bruke det, hvilke midler som bør anvendes, og i hvilken sammenheng, Alt med det for øye at hvis vaskingen blir et ork, kommer den ikke til å bli gjort.

En interessant side ved boken er at hun tar opp det faktum at renhold og ikke minst rydding er et mulig konfliktområde mellom ektefeller. Ut i fra dette bruker hun en del tid på råd om praktisk problemløsning, noe man ellers ville forvente å måtte gå til avisenes samlivsspalter for å finne.

Boken inneholder et vell av detaljer, uten å bli leksikonaktig. Bakerst er det en lengre liste over ulike flekktyper og hvordan de bør fjernes. Den som ønsker å fjerne f.eks. gamle blodflekker fra vaskbare tekstiler, bør bløtlegge tøyet i lunkent vann tilsatt Bio-Tex, for deretter å vaske det med et egnet vaskemiddel i så varmt vann som tekstilet kan tåle. Ferske blodflekker kan derimot skylles ut med kaldt vann. Slike opplysninger er nyttige å ha dersom man føler at politi og påtalemyndighet begynner å bli for nærgående.

Dermed har jeg et godt utgangspunkt for å skaffe meg det nødvendige teoretiske grunnlag. Så gjenstår det å svinge mikrofibermoppen slik at teori kan omsettes i praktisk handling.

Papir i arkiv

2011-05-30T21:09:00.002+02:00

Jeg er nokså manisk når det gjelder å ta vare på papirer. Betalte regninger, kontoutskrifter, brev fra banker, offentlige institusjoner og andre aktører, selvangivelser, lønnsslipper - alt tas vare på.

I første omgang puttes alt i en hylle bak meg her jeg sitter nå på arbeidsrommet. Når bunkene blir for store, tar jeg dem med meg ut i stuen, sorterer dem omsorgsfullt etter tema, som f.eks. papirer som har med skattevesenet å gjøre, kvitteringer fra Platekompaniet og kontoutskrifter fra BNP Paribas. Disse sorterte bunkene legges så i pappesker som også står i hyllen bak meg, men litt høyere opp, siden jeg ikke behøver innholdet så veldig ofte.

Hvert tiende år (omtrent) gås så disse pappeskene gjennom, og da først kastes papirer i stort omfang.

Skal jeg være ærlig, så ser jeg ikke på gamle kvitteringer fra Platekompaniet daglig. Noen kjekke lesere vil antakelig nå hevde at det bare er tull å ta vare på dokumenter, og at jeg bare er et manisk samler-kasus. Rent bortsett fra at man, såvidt jeg vet, bør ta vare på dokumentasjon i det tilfelle der Skattevesenet vil endre på ens likning i ettertid (ikke vanlig for oss lønnsmottakere, jeg skal innrømme det), hender det dog at det er nyttig å ha et papir liggende.

Jeg skal ikke gå inn på den vanlige situasjonen der man vil reklamere på et produkt, som f.eks. Siemens Porsche vannkoker, en stendyr dings som begynner å lekke som en sil etter to års bruk, og som alle lesere herved advares på det sterkeste mot.

Derimot var jeg en gang utsatt for å bli krevd to ganger for samme gjenstand, nemlig et dusjkabinett kjøpt i en butikk i Trondheim sentrum. Kabinettet ble behørlig betalt, installert og tatt i bruk. To år senere får jeg brev fra en advokat. Butikken som hadde solgt meg dusjkabinettet hadde gått konkurs. De hadde tydeligvis ikke orden i sakene, og min betaling av dusjkabinettet var ikke registrert. Dermed slo bobestyreren til, og krevde meg kjekt for prisen på dusjkabinettet - en gang til. Men, vi maniske samler-kasus har spart på alle kvitteringer, og dermed kunne jeg med tilfredshet melde advokaten at jeg anså meg skyldfri.

En annen type papir jeg tar vare på, er bruksanvisninger. Når jeg en sjelden gang gjør en opprydning, blir jeg derfor sittende og se på dokumentasjon for ting som forlengst har gått i bøtta (som f.eks. Siemens Porsche vannkoker, se over). Det som i tillegg slår meg, er hvor dårlig jeg er til å lese den slags rettledninger i utgangspunktet. Først sist helg leste jeg i bruksanvisningen for vaskemaskinen jeg har hatt siden 1998. Ikke å undres over at det tok ti år før jeg oppdaget lofilteret.

Vous n'avez rien contre la jeunesse?

2011-05-06T18:31:00.000+02:00

Fra Jean-Luc Godards «À bout de souffle» (1960)

«De har vel ikke noe imot ungdommen?» spør den unge kvinnen som selger Les Cahiers du Cinéma på Champs-Élysées i Godards «Til siste åndedrag».

Selv har jeg ikke noe imot ungdommen; tvert om, jeg synes at den jevnlig tilbakevendene diskusjonen om at yngre mennesker er late og kravstore samt repekt-, ansvars- og giddaløse, er temmelig patetisk.

Om jeg skal bidra med min egen erfaring, er det en ting som slår meg, nemlig hvor mange flere yngre mennesker som arbeider nå enn det virket det var på min tid. Caféer, gatekjøkkener, pizzaresturanter, butikker og treningssentre - jeg tviler på om noen av dem ville overlevd uten innsats og ansvarstagen fra den utskjelte ungdomsgenerasjonen. De unge jeg har kontakt med i slike sammenhenger, virker ansvarlige og voksne, noe som ikke er underlig, i og med at de er satt i en situasjon der kravene er å være, ja, nettopp, ansvarlig og voksen.

Denne diskusjonen, som avisene tar like jevnlig frem som det at Adresseavisen i september forsøker å innbille leserene at studentene i Trondheim ikke vil få seg hybler (uaktet at de aldri har kommet tilbake i november og sagt at horder av studenter bor i telt i Dødens Dal), tjener vel mer til å få de gamle til å føle seg vel enn til å løse et eksisterende problem.

Dessuten har den formodentlig alltid vært den samme: På et gitt tidspunkt vil alltid gamlingene synes de unge er noen latsabber og døgenikter, som ikke hører tilstrekkelig på den eldre generasjon. De gamle grinebiterene er formondelig for opptatt med å skjelle på de yngre til at de ser et snev av en parallell.

Til syvende og sist, hvis vi eldre griper oss selv i å mene at det virkelig er noe galt med ungdommen, får vi ha Bjørneboes ord i mente: «Kan De fatte og begripe hvor de har sin raaskap fra?»

La lessive qui lave l'eau avant de laver le linge

2011-04-22T18:29:00.001+02:00

Bildet til høyre er fra en fransk sammfunnsinstitusjon, la laverie automatique, på norsk kalt myntvaskeri.

Myntvaskerier, som ikke må forveksles med renserier, er lokaler der det står vaskemaskiner til disposisjon for det betalende publikum. Man tar med seg vasken sin, velger en maskin, betaler i automaten, og setter i gang. Dersom man ikke har vaskemiddel, finnes det en automat for dette også.

I det avbildete vaskeriet (som befinner seg i Vincennes), er alle maskinene nummerert, og betalingen for de ulike tjenestene (4€ for vask, 1€ for vaskemiddel, 0.60€ for mykemiddel, 1€ for tørking) gjøres via en sentral automat som tar både mynter og sedler, og som til alt overmål proklamerer, slik de fleste slike apparater i Frankrike gjør, cet appareil rend la monnaie («dette apparatet veksler»).

Vaskemaskinene på slike steder er ofte større enn vanlige husvaskemaskiner (nr. 19 på bildet tar 8 kg vask, nr. 20 og 21 tar hele 16 kg, dog til dobbel pris). Dette er sikkert hendig for store familier, eventuelt hvis man skal vaske dyner. (Hvis nå dét går an, da.)

De store apparatene til høyre (23-26, en kan undre seg over hvor det ble av 22) er tørketromler, også av industriklasse.

I Trondheim finnes det, etter det jeg vet, bare ett myntvaskeri igjen, formodentlig fordi alle har vaskemaskin hjemme, eventuelt vaskekjeller, slik jeg kjente det fra et borettslag i Oslo. Antakelig har færre franskmenn adgang til slike fasiliteter; i alle fall husker jeg fra min studenttid her nede at vi tilbrakte mye tid på vaskeriene, og ikke minst de krumspring vi gjorde på forhånd for å skaffe oss tilstrekkelig antall riktige mynter. Tøffe som vi var, satte vi vasken i gang og gikk på café i mellomtiden.

Tørketromlene i de dager var ikke for sarte sjeler. Da jeg var ferdig med studieåret, hadde jeg ikke en hel skjorte igjen.

I Vincennes

2011-04-20T18:08:00.000+02:00

Elskende par setter hengelåser på
Pont des Arts i Paris

Etter litt om og men er jeg nå i Vincennes utenfor Paris, der jeg låner en leilighet av en norsk venn som var fremsynt nok til å kjøpe seg et krypinn her nede den gangen det kanskje var litt billigere enn nå. Det har vært en velkommen avveksling å høre et annet språk (men et som jeg forstår), se igjen kjente ting i det franske bybildet, og bare ha anledning til å spasere rundt, bruke fotoapparatet, se på ting jeg kommer over og prøve å bli bedre kjent med Paris.

Et problem var det dog at det ikke var gass i leiligheten da jeg kom dit. Det tok en liten stund før jeg forsto at det ikke var jeg som var dum, og ikke hadde trykket på den riktige knappen på gassbrenneren, men at det derimot ikke var gass tilgjengelig overhodet.

Her må jeg skyte inn at gassfyring gjør meg litt nervøs. Riktignok er det ikke store mengder gass til stede i leiligheten til enhver tid, siden oppvarmingen av vann skjer umiddelbart - det er altså ingen varmtvannstank med i bildet. Men innerst inne har jeg en frykt for at jeg skal trykke på gal bryter, med den følge at det sier boum, og jeg kommer på kveldsnyhetene på France 3 som mannen som jevnet Vincennes med jorden.

Jeg snakket med min venn i Norge, som foreslo at jeg skulle gå og høre med mademoiselle i etasjen over. Hun viste seg å være en eldre, myndig dame som med lett triumferende mine kunne fortelle meg at jo, gassen var borte, og hun hadde til og med skjøvet en brosjyre under døren der det ble fortalt at GrDF (Gaz réseau Distribution de France) hadde utført arbeider, og at det ikke ville bli noe gass før de kom og skrudde den på igjen. Noe de i følge mademoiselle ville gjøre 24 heures sur 24, eller, som det heter på norsk, døgnet rundt.

Jeg ringte deres numéro vert sent på fredag kveld, og fikk bestilt en herre til lørdag morgen, som kom slik det var lovt, åpnet en liten luke ute i gangen, vred om en skrue der inne, og vips, så var gassen tilbake. Hadde det ikke krevd spesialverktøy, ville jeg kunnet gjort det selv (slik brosjyren også påpekte).

Dermed har jeg gass, og følgelig varmt vann og komfyr. Alle sivilisasjonens selvfølgeligheter. Og Vincennes er der stadig.

Paris insolite

2011-04-04T21:20:00.001+02:00

Typisk bro over Canal Saint-Martin

Om noen dager skal jeg igjen tilbake til Paris, denne forunderlige by som jeg har besøkt så mange ganger at jeg ikke lenger husker det ene oppholdet fra det andre, helt fra jeg var der som tolvåring på midten av 70-tallet. En norsk venn av meg har en leilighet i forstaden Vincennes (ett kvarter fra sentrum med stor-metroen RER), og i et anfall av utilregnelighet tilbød han meg å låne leiligheten i en periode i april. Så nå sitter jeg her med et digert nøkkelknippe og en flybillett.

Jeg har fundert litt på hva jeg skal gjøre under oppholdet. De vanlige tingene er der selvsagt: gå i bokhandler, i platehandler, på kino, kanskje på konserter eller til og med på teaterforestillinger. Noen bekjente blir det også tid til å møte, selv om de fleste jeg kjente fra gamel dager er blitt borte for meg: ute av øye, ute av sinn. Antakelig blir det også anledning til å avgi mine venner kinaresturantene noen besøk - de er nokså billige og har god mat som de serverer raskt. Besøk på finere steder foretrekker jeg å gjøre sammen med andre.

Ordinær turistvirksomhet har jeg ikke så mye sans for, i alle fall om det betyr å stå i kø foran La Joconde. Derimot har jeg stor sans for å vandre rundt, fortrinnsvis på måfå. Jeg velger meg ut en retning, eller et område, og så går jeg dit og kanskje tilbake igjen, eller tar en stor sving og blir til slutt så trøtt at jeg tar bussen eller metroen tilbake til utgangspunktet. Alt dette gjør jeg helst uten å se for mye på kartet. Noen ganger er gatene kjedelige, andre ganger kommer jeg over fabelaktige ting jeg ikke en gang visste eksisterte, som f.eks. «La promenade plantée» (som tilfeldigvis går fra Place de la Bastille til nettopp Vincennes).

En fransk venninne her i Trondheim anbefalte boken «Paris secret et insolite» (Det uventede og hemmelige Paris) som basis for mine vandringer. Så får vi se om jeg finner noe nytt denne gangen også.

Tout homme bien portant est un malade qui s'ignore

2011-03-23T21:52:00.000+01:00

Før sommeren i fjor skjedde det noe interessant i en av spinningtimene. Midtveis under seansen følte jeg det som om jeg befant meg inne i en båt i høy sjø - veggene og taket gikk i alle retninger, og jeg hadde så store problemer med å holde balansen på sykkelsetet at jeg klamret meg til styret, for så å måtte sette meg ned. Det hele gikk over etter noen få minutter uten aktivitet.

Dette gjentok seg ved en del senere timer, og jeg begynte å bli litt bekymret, selv om jeg antakelig innerst inne gikk med en forventning om at jeg skulle besvime, og således kunne håpe at en av de hetere spinninglærerinnene kom og brukte munn-til-munn - metoden på meg.

Under turen til India hadde jeg liknende erfaringer, og bekymrede franskmenn i gruppen begynte å mumle om a jeg måtte dra til en lokal lege. Vel vitende om at de ut i fra sine nasjonale særkjennetegn ikke kom til å gi seg før jeg dro, fikk jeg tatt en tur på et privat sykehus, der de tok EKG, røgntegn (jeg fikk med bildene hjem), blodprøver etc., uten å finne noe særlig.

På egen hånd fant jeg etterhvert ut at problemet antakelig skyldes for lite væske i kroppen, og jeg har blitt mye mer bevisst på å drikke ordentlig før hver økt, gjerne en kvart liter for å være sikker. Hvis væskenivået faller for lavt, tar det tydeligvis litt tid å bygge det opp igjen.

Men etter å ha diskutert med fastlegen her i Norge ble jeg sendt til St. Olavs Hospital for en arbeids-EKG. Dette er, kort fortalt, en vanlig EKG-måling (med elektroder festet til kroppen), men der du sitter på sykkel og tråkker i vei så hardt du kan. Og er det noe jeg kan nå, etter hundrevis av spinningtimer, er det å tråkke i vei på sykkel. På en stor skjerm kunne de da følge med på puls, hjerterytme og andre fine målepunkter. Riktig så spennende.

«Alt er i orden,» sa den lokale overlege, dr.med. til meg. «Du er i god form. Og analysen du gjorde av problemet, var antakelig korrekt.»

Så nå har jeg legevitenskapens godkjent-stempel på meg.

Ord? Som Verden saa foragter?

2011-03-09T20:13:00.000+01:00

Jeg har ganske mange ordbøker. Norske ordbøker som Bokmålsordboka og Nynorskordboka (den siste ikke særlig mye i bruk), engelske ordbøker som Shorter Oxford English Dictionary, tyske ordbøker som Duden, Glares Oxford Latin Dictionary (den dyreste og største boken jeg noen sinne har kjøpt) og Liddell-Scotts An Intermediate Greek-English Lexicon, kalt «The Middle Liddell», for å skille den fra den mindre utgaven, på folkemunne kalt «The Little Liddell» og den store, kalt vekselsvis «The Big Liddell» eller «The Great Scott».

Dessuten har jeg selvsagt tre utgaver av Le Petit Robert, min franske favorittordbok; én i stuen, én på arbeidsrommet og én på jobben. Når jeg kjøper meg en ny ved neste korsvei, kan jeg ha en på soverommet også.

I går kom jeg over Mini norsk-fransk visuell ordbok. Dette er en ordbok organisert, ikke alfabetisk, men etter tema, med et hav av illustrasjoner og tilhørende ord. På side 348-349 er det f.eks. en tegning av en bil, med alle mulige ord og pil mellom ordet og tingen på bildet, f.eks. vindusvisker, som på fransk da heter essuie-glace.

Fordelen med dette er selvsagt at ord grupperes sammen med ord de logisk hører sammen med, og ikke med ord der det eneste fellestrekket er at de kommer nær i den alfabetiske sorteringen. Som nemlig essuie-glace - i Le Petit Robert kommer dette ordet mellom essoufler («å bli andpusten») og essuie-main (en form for håndkle).

Det andre aspektet er at det å skjønne en beskrivelse i Le Petit Robert av et ord som refererer til en konkret ting, ofte ikke er helt enkelt. Det kan være lettere å få taket på abstrakte forskjeller, som mellom regret, remords og repentir, enn det er å vikle ut av en kompleks definisjon hva den betyr, og deretter å finne det tilsvarende norske ordet. I noen tilfeller kjenner man ikke en gang det norske ordet - vet du hva en hegde eller en sjakkel er, kanskje?

Temaene strekker seg fra astronomi, via menneske, mat og kjøkken, kunst og arkitektur, energi, vitenskap, helt til samfunn, sport og spill. Boken er opprinnelig laget av et team fra Québec, den fransktalende provinsen i Canada, noe som kanskje kan forklare det odde valget av ordet for fjellstøvel: brodequin, et ord jeg til tross for ti år med vandring sammen med franskmenn aldri har hørt.

Forøvrig finnes ordboken for andre språk kombinert med norsk: dansk, svensk, engelsk, tysk, spansk, italiensk, portugisisk, russisk, polsk og tyrkisk, i tillegg til en kombi-utgave med norsk, engelsk, fransk, tysk og spansk.

Sånne tekniske greier

2011-02-27T12:03:00.001+01:00

Jeg har funet ut at jeg egentlig ikke er så flink med ting og teknologi. Oftest er det slik at jeg ikke bruker de avanserte funksjonene på de ulike tekniske apparatene jeg har. Riktignok har jeg drevet det noe lengre enn å vaske alt tøy på 40 °C - jeg har oppdaget økonomiprogrammet og kommet til at det nok er best å vaske bukser som om de alle var laget av ull - men i de fleste andre sammenhenger bruker jeg bare basisfunksjonene på forskjellige innretninger.

Dette fører selvsagt til forenklinger. Da jeg skulle kjøpe hvitevarer til det nye kjøkkenet, valgte jeg bort dyre og avanserte apparater (som f.eks. ovn som vasker seg selv), fordi jeg visste at jeg stort sett bare ville drive det til å bruke av/på-knappen. Før siste USA-tur ble jeg tvunget til å kjøpe ny mobiltelefon, i og med at den gamle hadde overrasket meg med å være dual-band og dermed temmelig død straks den kom av flyet i San Francisco. Men jeg drev det ikke til å kjøpe en smartphone som alle fyker rundt med nå, men anskaffet en Nokia som virket som om den var laget i Sovjetunionen. Fordelen var at den var robust og hadde lang batterilevetid. Og den var tri-band, ikke minst.

Og nå begynner jeg å føle at jeg er håpløst etter. Ikke har jeg iPad, ikke streamer jeg musikk fra Spotify, og ikke leser jeg bøker på en Kindle. Tvert imot, jeg abonnerer på papirutgaven til Le Monde, kjøper CD-er og papirutgaver av bøker. Ikke så at jeg har noe imot teknologiske fremskritt, for jeg har jo fulgt med på andre fronter, men her begynner jeg altså å henge etter.

Noe mer kjedelige er konsekvensene av å ikke lese bruksanvisningene. Ti år etter at jeg kjøpte vaskemaskin, oppdaget jeg lofilteret. Der lå det mye rart, gitt. I går snudde jeg madrassen for første gang i mitt liv. På undersiden var det en stor etikett som proklamerte at den burde snus med jevne mellomrom. Ikke er det merkverdig at jeg føler at jeg har sovet i et hull de siste seks månedene.

Skipysen i rottefella

2011-02-09T20:14:00.000+01:00

Jeg har et noe ambivalent forhold til skigåing. På den ene siden var det noe jeg ble tvunget (eller sterkt oppfordret) til å gjøre da jeg var yngre, og som det vrange vesen jeg en gang var og formodentlig har fortsatt å være, var jeg ikke alltid like villig til å spenne på meg plankene. På den annen side er det ganske hyggelig, i alle fall når jeg komer meg av gårde. Og oppoverbakker er god trening, sier jeg til meg selv.

Som en følge av utenlandsopphold og allmenn giddaløshet, kom det en periode på nærmere tyve år da jeg nærmest aldri var på ski, før jeg tok det opp igjen for noen år siden. Jeg innså da ut at utstyret hadde forandret seg en del, og det tok litt prøving og feiling før jeg fant ut at jeg trivdes best i marka på såkalte «lette fjellski» av merket Åsnes, behørlig utstyrt med stålkanter for bedre kontroll.

Dette var vel og bra, men et problem dukket likevel opp. Jeg oppdaget nemlig at jeg hadde blitt en skikkelig pyse i utforkjøringene. I erindringene om min ungdom (rett etter første verdenskrig) fremstår jeg som den fryktløse racer som med overdreven selvtillit satte utfor, i en slik grad at jeg til og med brakk kravebenet i Estenstadmarka da jeg var fjorten år gammel.

Nå står jeg derimot skjelvende på toppen av ukjente bakker, forsøker etter beste evne å ploge for å holde farten nede, blir så stiv at jeg mister balansen og går på trynet i snøen. Slik som det skjedde sist helg, da jeg under en lettere skitur i Trollheimen klarte å få en strekk i armen i en slik grad at nattesøvnen er blitt påvirket i flere dager, og jeg har måttet holde meg unna timer med hete spinninglærerinner.

Jeg lurte litt på om det var utstyret, og noen forsikret meg om at bare jeg la ut mer penger, ville alt ordne seg. Andre våget seg derimot frempå med en antydning om at det var teknikken det var noe galt med.

Selv tror jeg det er mitt evige problem, nemlig at jeg aldri våger. Ikke i nedoverbakker heller.

Erlend på nye eventyr

2011-01-30T11:03:00.000+01:00

Det er snart februar, og jeg sitter her og grubler over mulige nye utskeielser på turfronten til våren og sommeren. Til tross for fjorårets semi-fiasko ser jeg ikke noen grunn til å gi meg med fjellturer.

Det sies fra informert hold at appetitten vokser mens man spiser, og dette gjelder i hvert fall lysten på å gå trek i utlandet. Der fem dager i Pyrenneene med innlosjering på hotell for ti år siden forekom meg å være noe nær yttergrensen for hva jeg kunne foreta meg, griper jeg nå meg selv i å mumle at en skarve 14-dagers i Alpene er for puddinger (men det er faktisk ikke sant).

Dermed har jeg satt meg ned med Internet-sidene til Terres d'Aventure og tittet på mulighetene. De gamle traverene - Zanskar-diagonalen og tur rundt Nanda Devi, begge i India - var der stadig. Det samme var Annapurna rundt, Mustang og Haut-Dolpo, for ikke å
snakke om fjordårets sikleobjekt, Kangchenjunga-Makalu, stadig til en pris over 6000€.

I år har de gjort en fascinerende sammensetning av 7 turer i Nepal (deriblant Haut-Dolpo og Mustang), kalt den Grande Traversée de l'Himalaya, og i beste franske stil klistret på den en forkortelse, «GTH». 110 dager i telt og 20 fjellpass over 5000 meter, med avslutning til Everest Base Camp. Hvis jeg legger sammen prisen for hver av bitene, får jeg 25000€, selv om jeg regner med at det vil være muligheter for en viss rabatt.

Ikke at det er aktuelt nå, men det ville være fristende å gå en så lang tur, i alle fall én gang i livet. Fra tid til annen ser jeg på informasjon om Pacific Crest Trail, som går fra Canada til Mexico, tvers gjennom hele USA. Denne turen tar 4 til 6 måneder å gå, men logistikken (et fint ord for «matforsyning») er vanskelig, og det virker ikke som om det finnes organiserte turer.

Men, det er kanskje ut å være kosmopolitt og multikulturell, og in å være nasjonalsinnet og heller gå i dei gamle fjell i syningom. Dermed har jeg også tittet på hva Turistforeningen tilbyr av turer. Det er jo egentlig litt ukjekt å ikke ha vært noe særlig i Jotunheimen, selv om jeg kom meg opp på Galdhøpiggen fra Spiterstulen her i september i fjor. De tilbyr en 8-dagers tur Jotunheimen rundt, som jeg vurdere å slenge meg med på. Så gjelder det bare å finne ut hvordan man kommer seg til Gjendesheim fra Trondheim med kollektiv transport...

Grand Prix

2011-01-17T19:16:00.001+01:00

Den store begivenheten her på Øya i Trondheim sist uke var gjenoppstandelsen av den lokale Coop Prix-butikken.

For den som ikke er lokalkjent, nevnes det til orientering at vår gamle Prix-butikk forsvant i forbindelse med at noen - uvisst hvem, men det var kanskje St. Olavs Hospital - ville grave opp parkeringsplassen foran bygget der den var, og så oppføre en større bygning i hullet.

Vi ble lovet at den skulle komme tilbake sist sommer, men vi måtte altså vente til den 13. januar før Fugl Føprix viste seg i all sin prakt.

I mellomtiden har vi måttet gå helt opp til Bunnpris i Elgesetergate, noe som er alt for langt for en stakkar som er dårlig til bens. Riktignok er Bunnpris bedre enn den gamle Prixen, som i et argt øyeblikk ble kalt for «matmuseet» av en kollega. Men han bodde i Håkon Jarls gate og hadde dermed like lang vei til Prix som til Bunnpris, og således forsto han antakelig ikke problemene til oss i grisgrendte strøk.

Men, nå er altså Prix tilbake. Med helt nye lokaler, og ny innredning. På åpningsdagen var K.-gaten full av smilende mennesker med gule poser.

Butikken er til og med åpen 7-23 (10-20), slik det skrives. Selv har jeg alltid lurt på om lengre åpningstider fører til mer salg, siden jeg jo vokste opp i en tid da det gjaldt å hute seg hjem til hybelen slik at man nådde nærbutikken som stengte kl. 17 - og kl. 14 på lørdager.

Søndagsåpne butikker? Tja, det var nå en adventist oppe på Moholt som solgte brød, og som på mystisk vis hadde fått tillatelse til å være åpen på søndager. For ikke å snakke om at en døde av sult på påskemorgen dersom en ikke hadde gjort innkjøpene på onsdag i påskeuken.

Men, det er i alle fall grunn til å hilse Coop Prix Øya velkommen tilbake. Så får vi håpe at det blir omsetning på grønnsakene før de blir museumsgjenstander.

Le temps mange la vie

2011-01-09T11:50:00.000+01:00

Hva skjer egentlig på en søndag? Hvor er listen over de nødvendige gjøremål?

Her:

Sy dustete hanske som går opp i sømmene.
Oppdatere PayPal-informasjon, siden kredittkort går ut på dato.
E-post til J.-M.
Enda en e-post til Y. Hva betyr det egentlig å være japansk?
Finne skrue og mutter slik at bagasjebrettet på sykkelen kan settes fast igjen. Henvendelse nabo i refleksvest.
Betale den årlige agift til Société Mathématique de France. På sporet...
Betale den årlige avgift til European Mathematical Society. ...av...
Betale den årlige avgift til American Mathematical Society. ...den tapte karriere?
Sende e-post om tilhenger til sameierene. Sameiet, det er meg.
Avslutte sameiets regnskap for 2010. Sameiet, det er meg, men det burde være noen flere.
Sende inn skatteopplysninger om sameiet for 2010. Takk til staten som har laget Altinn.
Lese ferdig Krig og fred. Kan ikke gi meg nå, bare tre hundre sider igjen.
Lese ferdig Intervjuteknikk for journalister. Må lære å tyne unnasluntrere.
Se ferdig Inception. Foreløpig dom: oppskrytt.
Se ferdig Apu Sansar. Foreløpig dom: Satyajit Ray er i alle fall ikke oppskrytt..
~~Skrive lettere uinteressant blogginlegg~~

Schengen og oss

2010-12-27T15:58:00.000+01:00

I september kom en av våre indiske kolleger på besøk. Hun hadde søkt om vanlig innreisetillatelse for Schengen, og for å få den, hadde firmaet stilt de nødvendige garantier og gitt de nødvendige bekreftelser.

Da hun vel var kommet til Norge, oppdaget hun at det var et problem med visumet. Det kan se ut som om Schengen-visum utstedes for et bestemt antall dager innenfor en bestemt periode, f.eks. 7 dager i perioden 1. til 21. november. Da kan personen med visumet komme til Norge (evt. til Schengen) en gang mellom 1. og 14. november, og oppholde seg her i de 7 påfølgende dager. I og for seg en logisk ordning siden det sikkert er nødvendig å ha litt fleksibilitet rundt flyreiser etc.

A. trodde imidlertid at hun hadde 14 dager, men i virkeligheten var det bare 8. Vi satte oss dermed i sving for å få ordnet opp slik at hun kunne bli her lenger.

De første telefonene til det lokale politiet førte ikke frem, for ingen skjønte hva vi ville (utvide et allerede eksisterende Schengen-visum). UDI kunne imidlertid sine saker, så vi lastet ned et skjema fra nettet, og fylte det ut.

Deretter bar det til politistasjonen i Trondheim. For den som kjenner forholdene hos utlendingsavsnittet, kommer det antakelig ikke som en overraskelse at det ikke bare er å stikke innom i løpet av dagen, som forøvrig er begrenset til mandag-torsdag, og varer fra 9 til 14.

Nei, her må man komme tidlig. Vi ankom kl. 7 presis, og da var det allerede 27 mennesker i køen foran oss. Dette var foretaksomme personer med organisasjonstalent, så de hadde laget en liste vi kunne skrive oss på. Deretter var det bare å sette seg ned og vente - heldigvis er jernbanestasjonen rett i nærheten, og det var mulig å få seg noe varmt å drikke. Klokken 8 åpnet så dørene, og de foretaksomme ropte opp folk i rekkefølge slik at de kunne stille seg i kø for å ta en kølapp fra automaten. Slik sett må den første køen betegnes som en meta-kø.

Alt gikk rolig for seg, i motsetning til ryktene vi hadde hørt om håndgemeng mellom utålmodige individer som alle hadde ærend hos utlendingsmyndighetene.

Med nummer 28 tok det oss et par timer å komme frem til skranken, der vi la frem vår sak for en litt perpleks funksjonær, som tydeligvis ikke var vant med slike forespørsler. I bakgrunnen svevet imidlertid en overkikador som erklærte at vi måtte fylle ut enda et skjema, betale 500 kroner, og komme igjen når visumet var klart. Da vi - etter at A. hadde insistert - spurte om når dette ville skje, fikk vi ikke et klart svar.

Deretter gikk dagene. A. ble mer og mer nervøs, og erklærte bestemt at hun måtte dra dersom hun ikke fikk visumet forlenget, siden hun risikerte å bli utestengt fra hele Schengen-området dersom hun oversatt fristen for utreise. Jeg ringte, fikk snakke med funksjonærer som jeg måtte overbevise om at A. ikke skulle søke om permanent oppholdstillatelse, og fikk beskjed om at de skulle ringe meg tilbake, noe overkikadoren faktisk gjorde på torsdag, med beskjed om at det skulle ordnes i løpet av uken, og at det ikke var noe problem om vi hentet visumet på mandag.

A. var imidlertid mer skeptisk, og på fredag morgen var det klart at vi måtte ha visumet den dagen. Men - kontoret var stengt. Heldigvis hadde overkikadoren ringt meg på sitt direktenummer, og litt parlamentering med politiets sentralbord gjorde at jeg kom igjennom likevel, og fikk en avtale om å komme innom kl. 15, da ville de kunne stikke en hånd ut gjennom dørsprekken, ta passet til A., stemple det, levere det tilbake, og alt ville være i orden.

Som sagt så gjort, A. fikk sitt visum, jeg takket overkikadoren for fleksibilitet og imøtekommenhet, og alt var i orden.

Da vi var på vei bort fra politistasjonen, beklaget jeg for A. at vi måtte stå i kø. «Neida, det er jeg vant til fra India,» sa hun. «Vel, der kan man jo bare betale noen 100 Rs. for å stå i køen for deg, da.» Hun smilte skjelmsk og sa med en viss ironi: «Men i India kan vi gjøre slikt noe på nettet nå for tiden!»

De gamle er eldst

2010-12-13T20:54:00.002+01:00

Digitalarkivet.no har lagt ut dataene fra en del folketellinger (1801, 1865, 1875, 1900 og 1910), i tillegg til diverse annen informasjon, som kirkebøker og lister over emigranter.

Det var morsomt å lete rundt og finne sporene etter mine besteforeldre, som riktignok bare var barn ved folketellingen i 1910, den siste som er lagt ut offentlig, for slike data er tydeligvis klausulert i 100 år.

Interessant nok er informasjonen gruppert på husstand, slik at foreldre, barn, tjenestefolk (!) og andre husstandsmedlemmer er listet sammen. Slik kunne jeg avsløre at min tippoldefar, dreiermester Arne N. D. og hans kone Emilie Christense, hadde svigermor, Marte Larsdatter, boende hos seg i 1875.

22. april 1889 døpte de sin yngste sønn, også kalt Arne, i Sagene kirke.

I 1900-tellingen er deres sønner Johannes og Jakob listet som henholdsvis kontorvolentør¹ og tellefonarbeider (sic).

Deres eldste sønn, Aksel - også stavet Axel - min fars farfar, - var politioverkonstabel i Oslo i 1910, bodde i Vogts gate på østkanten, og betalte 30 kroner i måneden i husleie. Alle hans barn, inkludert min farfar, Einar, er listet opp som medlemmer av husstanden. Det er å bemerke at oldefar befant seg på Smeby hotell i Kristiansand under selve folketellingen, som foregikk ved at det ble gått rundt til alle husstander på en bestemt dag. Jeg husker ham bare som en strengt utseende mann på et bilde i rommet der jeg pleide å sove hos farmor og farfar.

Oldefars søster, Rebekka, giftet seg med en herre ved navn Amundsen og emigrerte til Wisconsin i 1907. Hva som ble av henne, vet jeg ikke - min far vet kanskje, men han har emigrert til Australia i julen, så det vil vare litt før jeg får mer informasjon.

¹Ordet kontorvolentør finnes ikke i Norsk Riksmålsordbok. Ei heller finnes ordet volentør, men på dansk ser det ut til å bety «frivillig». Så kanskje han var ulønnet lærling på et kontor?

Krig og fred

2010-12-02T22:42:00.002+01:00

Jeg holder på å lese Tolstojs Krig og fred, som jeg fant i en ny utgave fra Solum forlag.

Boken er oversatt av Geir Kjetsaa, som har oversatt mye annen russisk litteratur, deriblant Dostojevskij.

Jeg husker vagt at jeg leste den gamle oversettelsen (gjort av Erik Krag, om jeg ikke erindrer feil) i min russiske periode da jeg var omtrent femten år gammel.

Den nye utgaven påstås å være den første komplette oversettelsen til norsk. Tidligere oversettere har i misforstått medlidenhet med leseren skåret ned på romanens lengde, noe jeg personlig finner smakløst; det er alltid irriterende å ikke bli tatt alvorlig som leser.

Kjetsaa har også gjort valget å beholde avsnittene på fransk slik de er i originalen, med norsk oversettelse av de russiske fotnotene til de franske innslagene, noe som fører til at romanen åpner med en halv side på Molières språk. Det er et interessant valg, som jeg selvsagt ikke har noen problemer med, men det er kanskje litt tungt hvis man er tvunget til å hoppe mellom hovedteksten og fotnotene svært ofte.

Jeg kan ikke si at jeg fra den gang for lenge siden husker spesielt mye av boken, som har en ganske kompleks intrige med et svært omfattende persongalleri - over 500 navngitte personer, noen av dem «ekte», opptrer.

Den eneste scenen som står klart for meg, er mellom de to - den ene heter Sonja - som er glade i hverandre, men som ikke klarer å uttrykke sin kjærlighet, slik at de forblir ensomme på hver sin kant. Jeg vet ikke hvorfor akkurat denne episoden, som jeg ikke har kommet til i den nye utgaven, har festet seg i meg. For øyeblikket ser jeg imidlertid bare Tolstoj som langsomt, men sikkert bygger opp mot Sonjas endelige skjebne.

De siste ting blir aldri gjort

2010-11-24T21:11:00.000+01:00

Det er underlig med oppussing. Nå har jeg på kort tid skiftet (ufrivillig) parkett i gangen, fått nytt kjøkken, renovert badet samt anskaffet lystette hjemmekino-vennlige persienner og lingardiner i stuen.

Men på ett tidspunkt blir det liksom nok for en stakkar. Man går i metning - tanken på å ringe en håndverker for å legge de siste flisene på kjøkkenet eller male over et strøk slik at det ser pent ut, blir en uoverstigelig hindring. Så det blir litt sparkling på egen hånd, men siden man nå kastet bort sin ungdom på aktiviteter som ikke gjorde en til et nevenyttig individ, blir resultatet så som så.

Dermed blir det tilfeldighetene som rår. «Så, du har ikke fått lagt flis,» sa stenmannen som kom for å skifte ut benkeplaten som sprakk da jeg satte en varm stekepanne på den. «Du vet, vi kan legge stenplate bak også, vi. Samme type, men bare femten millimeter tykk.» Jeg nølte ikke lenge.

Og i dag kom endelig kjøkkenbordet jeg hadde bestilt. En forholdsvis tykk plate i samme type tre som resten av kjøkkeninnredningen, med to stålbein som skulle skrus fast i en snodig innredning på undersiden (skruene var nesten umulige å få inn, forøvrig). Det hele festes med en metallist i veggen.

Da gjenstår det å legge en list på boksen som omslutter røret fra viften og ut, samt male litt her og der, så burde alt være over.

Hadde det ikke vært for at toalettet ser ut som...en dass.

Mer spinning

2010-11-16T21:03:00.000+01:00

Jeg er nå inne i mitt tredje år med spinning. Takket være min pulsklokke RS400 og den tilhørende programvaren som registrerer data om hver økt, kan jeg slå fast at jeg har vært på 199 spinningtimer siden september 2009, derav 49 siden jeg kom hjem fra ferie i høst.

I utgangspunktet drev jeg mest med såkalt PulsSpinn. Dette er klassiske 4x4-intervalltimer, bestående av 10 minutters oppvarming, deretter 4 minutter med så høy innsats som mulig (helst over 90% av maksimal puls) og tre minutter aktiv pause (på rundt 75% av maksimal puls), det hele gjentatt tre ganger.

For trofaste lesere av Dagens Nærligsliv er dette intervalltreningen som det reklameres for støtt og stadig som den eneste sanne treningsform, med støtte fra det vitenskapelige miljø ved NTNU. Det er en måte å trene på som antakelig passer i folks travle hverdag, der de skal tyne mest mulig ut av hvert minutt.

Antakelig er det også effektivt for den som starter på null, men selv har jeg gått mer og mer bort fra denne metoden. For det første er den psykologisk vanskelig - eller rettere sagt kjedelig. Dessuten fører flere uker med intervalltrening til at jeg bare blir trøtt og sliten, og evenen til å nå maksimal puls går langsomt, men sikkert nedover. Det er forøvrig interessant å følge debatten i DN og andre steder, der forskerene standhaftig står på sitt, selv om de blir motsagt av noen av landets fremste idrettsutøvere og trenere.

Så etterhvert har jeg gått over til å sykle flere såkalte B-timer, som er mer varierte sykkeltimer, enten på 45 eller 60 minutter (treningssenteret mitt tilbyr også 75-minutters seanser, men for øyeblikket er dette bare i grisgrendte strøk som Rosten og Leangen). I det siste har jeg til og med misbrukt B-timene ved å sette to av dem sammen til en 115-minutters økt der jeg kjører rolig langkjøring (rundt 75% av maks) i nærmere to timer.

Har det så blitt noen effekt? Tja, det har det sikkert, om noen kom og målte på meg (men det ser det ikke ut til at noen vil gjøre). «Du må lytte til kroppen,» sa en kollega. Det er antakelig riktig, men det eneste kroppen min sier meg, er at den faktisk ville foretrekke å ligge på sofaen mens jeg leser en roman og spiser potetgull. Og det det jo ingen fremtid i, så dermed har kroppen blitt fratatt stemmeretten i overskuelig fremtid.

To know a man well, were to know himself

2010-10-24T18:08:00.000+02:00

Noen - jeg vet ikke hvem - skal ha sagt at man vet fem ting om William Shakespeare, og to av dem er at han ble født og at han døde.

Antakelig vet man litt mer, men mannen la etter seg svært få opplysninger om sitt liv. Det sies at dette ikke burde komme som en overraskelse, etterom (selv-)biografi var noe nær ukjent i Elisabeth den førstes tidsalder. Visstnok dukker denne sjangeren først opp i romantikken, med Jean-Jacques Rousseaus Les Confessions (han hentet igjen tittelen fra Sankt Augustins Confessiones) som forløper.

Mangelen på opplysninger om Shakespeares liv har fått mennesker til å lese inn spor av livet i diktningen hans i en grad som det antakelig ikke er dekning for; på motsatt side har Shakespeare-forskere reagert med å skrive biografier a minima med utelukkende de data man historisk sett har belegg for, som f.eks. Samuel Schoenbaums Shakespeare: A Compact Documentary Life, som er nokså tørre greier. Da er faktisk den samme Schoenbaums Shakespeare's Lives om Shakespeares biografer langt mer spennende, særlig da de (nokså ville) historiene om forfalskningene til William-Henry Ireland og J.P. Collier og om hvordan de ble avslørt.

En interessant bok som kom ut i 2006, er 1599: A Year in the Life of William Shakespeare, av James Shapiro. I stedet for å gi en lineær fremstilling av Shakespeares liv, konsentrerer han seg om ett år, nemlig 1599. Man regner med at Shakespeare rundt dette årstallet skrev sitt siste «historiske» skuespill (Henry V), det «romerske» dramaet Julius Caesar, komedien As you like it og Hamlet. Shapiro gir et bilde av det samfunnet Shakespeare levde i, og særlig av de politiske, kulturelle og religiøse forholdene som Shakespeare levde under, for så å analysere hvordan man kan utnytte dette til å gi en bedre innsikt i de enkelte skuespillene.

Bildet over er det såkalte Chandos-portrettet - antakelig av Shakespeare.

The Undiscovered Country

2010-10-15T18:57:00.001+02:00

Jeg spurte, rett etter at jeg kom hjem fra India, om hvordan det gikk. Med et alvorlig uttrykk trakk S. meg til side og sa at M. var blitt syk, og at det ikke kom til å gå bra.

Etterpå møtte jeg ham, hjemme i den helt nye leiligheten der han bodde med sønnen. Han var blitt helt grå og tynn, nesten liten. Stemmen hans, som han sjelden eller aldri hevet, var blitt noe nærmere en hvisken. Jeg beundret det nye bostedet, prøvde å spøke litt og snakke om normale ting i et ønske om å behandle ham som et vanlig menneske og ikke bare en som var syk.

Sist søndag døde han, det hadde gått fortere enn noen ventet. Han ble 43 år gammel.

I ettertid føler jeg meg skyldig og undrer meg over om jeg gjorde nok - burde jeg ikke sagt mer, tatt enda mer kontakt for å si det sterkt at jeg satte pris på ham, både som menneske og kollega?

Nå er det for sent, det jeg har er minnene om fjellturene, om de gangene vi spiste indisk mat sammen, var på konsert eller bare satt og pratet fag eller tullball på kontoret hans.

Men inne i meg har jeg det fåfengte håpet om at han plutselig skal stå der i kontordøren min med sin store, bamseaktige skikkelse og si, med et ertende smil og på sin avslepte nordlandsdialekt at det bare var en spøk, une grosse blague, at det ikke er slik vi innerst inne vet det er, nemlig at vi for alltid har mistet ham.

Høst

2010-10-05T21:25:00.001+02:00

Høsten kom egentlig litt forsinket her i Trondheim. På meg virket det som om været var kaldt, men pent,i hele september, før det nå har slått om og blitt fylt av regn og vind. I følge timeanddate.com, ble dagen tre timer lengre mens jeg var på ferie i India, og det samme antall timer ble borte i løpet av september. Slik fortsetter det, til dagen bare er 4 timer og 24 minutter lang den 22. desember. En lang og dyster årstid står dermed fremfor meg.

Et fremskritt var dog at badet ble gjort ferdig mens jeg var borte. I følge utsendte medarbeidere hadde alt blitt revet ut og bygd opp igjen, i en slik grad at jeg ikke kjente igjen noe da jeg kom tilbake.

For den som lurer på om det finnes en enkel og billig måte å skaffe seg et nytt bad på, må i alle fall jeg svare «nei». Når det gjelder kjøkken, ligger det vesentligste av prisen i innredningen, så dersom man vil kjøpe noe fra Ikea (som kan være fint nok) eller ta billigere hvitevarer (som ikke er hvite) , kan det ha stor betydning. På et bad er det imidlertid arbeidet som koster, og her er det antakelig mindre å spare, selv for den som er noe mer praktisk anlagt enn det jeg er.

Uhellene har likevel fortsatt å forfølge meg. En sak var nå at baderenoveringsfirmaet hadde sagd flis uten å beskytte stuen - det førte bare til at byggmesteren måtte kommandere ut butikkdamen sin til å tørke støv av stuen og gangen, med bøkene, DVD-ene og CD-ene, noe som tok henne to dager.

Litt verre var det at da jeg i et anfall av dragning mot la nouvelle cuisine (karbonader) klarte å sette en varm jernpanne på den nye stenplaten på kjøkkenet. Etter en stund hørte jeg et smell, og da jeg så nærmere etter, hadde det oppstått en sprekk i platen. «Dette skal ikke skje,» sa kjøkenleverandøren bistert, «stenmannen vår ringer deg.»

Så nå venter jeg i høstmørket på stenmannen, antakelig kledd i saueskinn og utstyrt med en stor klubbe.

En etterskrift

2010-09-22T21:22:00.000+02:00

«Jeg har ikke spurt deg hvordan ferien din var,» sa en kollega mens vi syklet sammen hjem mot sentrum. Så jeg fortalte ham hva som hadde skjedd, før vi skiltes ved lyskrysset i Sandgata i Trondheim.

I det jeg går inn døren hjemme, ringer det på mobiltelefonen, med et fransk nummer. En høflig kvinnestemme presenterer seg som Madame M., fra Terres d'Aventure, selskapet som arrangerte den noe amputerte turen til India. Jeg kjenner igjen navnet som den som hadde svart - avvisende - på et klagebrev mine franske turvenner hadde forfattet i India, og som jeg hadde undertegnet i solidaritet med de andre.

«Vi har sett på klagen deres igjen,» sier hun, «og selv om vi stadig mener at det var et tilfelle av force majeure, har vi likevel bestemt oss å gjøre en geste commercial. Vi vil derfor tilby Dem å tilbakebetale 300€, eller å gi Dem 500€ i avslag på en fremtidig reise med Terdav.»

Jeg takker høflig, og sier at jeg skal tenke over saken - mest over hvilken av de to mulighetene jeg skal velge - og komme tilbake til dem så snart som råd er.

Det som undrer meg nå, er om dette vil blidgjøre de arge pariserene.

Hva skjedde egentlig?

2010-09-09T20:19:00.000+02:00

Som nevnt kom jeg aldri til Ladakh i sommer. Det som skjedde etter at vi i Dharamsala fikk vite at det ikke var noen mulighet for å dra på den turen vi var blitt forespeilet, er i alle sine forgreninger nokså komplisert.

Guiden, en franskmann som hadde bodd i India i 15 år, kom raskt opp med en ny plan: Vi skulle dra til Manali, for deretter å dra over Rothang La og så videre østover, noe som i og for seg var planlagt fra starten av. Deretter skulle vi gå, ikke nordover som forventet, men sydover inn i Himachal Pradesh.

Denne planen skar seg da vi i forsøket på å komme over Rothang La i regnvær ble fortalt at det var en kampestein på veien, og at passet ikke kunne forseres.

Deretter dro vi bil, etter forslag fra Guiden, mot Chandigarh, tok dagtoget til Delhi, og derifra til Kathgodam, for så å reise i bil til Kasar Devi i nærheten av Almora. Her tilbrakte vi fem dager, for så å dra videre til Binsar for et tre-dagers opphold. Ideen var at vi skulle gå turer i disse områdene - noe som viste seg vanskelig på grunn av været.

Reisen ble så avsluttet med besøk i to byer med stor religiøs betydning: Haridwar og Rishikesh og tog tilbake til Delhi.

Det var mye å se og oppleve, ikke alt var like interessant, og reisingen med tog, men spesielt med bil, var nokså slitsom. Selv mener jeg at jeg fikk et visst utbytte av turen, mens mine franske turvenner brukte tiden sin på å planlegge å dra hjem før tiden samt å klage over sin skjebne, over reisebyrået og over været. Det var til tider uklart for meg om de hadde noe utbytte av turen i det hele tatt, men de fant tydeligvis en viss trøst i sin felles elendighet. «Les Français sont des râleurs, c'est bien connu,» (franskmenn er noen grinebitere, det er velkjent) sa min venninne D. da jeg kom tilbake til Norge.

Det var faktisk en interessant forskjell i holdning; for min egen del klarte jeg å avfinne meg med min skjebne og tenkte ikke så mye på det som kunne ha vært, men etterhvert begynte også de andres innstilling å gnage på meg. Guiden på sin side var etterhvert blitt nokså oppgitt, men klarte å holde en profesjonell mine, selv om han ved en anledning ved frokosten, da det bare var oss to tilstede, erklærte bestemt: «La prochaine fois, je ne voyagerai qu'avec un groupe de Norvégiens!» (neste gang drar jeg med en gruppe nordmenn!).

Ting blir ikke alltid slik man trodde de skulle bli

2010-09-05T20:05:00.000+02:00

I ti år har jeg nå reist på fjellturer i utlandet. Alpene, Korsika, Marokko, Ladakh. Stort sett har turene gått som planlagt, jeg har vært heldig med været, med organiseringen og stort sett med gruppene jeg har reist i lag med.

Dermed var det sikkert å forvente at det ved i alle fall en anledning skulle skjære seg temmelig grundig. Og det var i år.

Ladakh-regionen nord i India er et yndet område for trekking om sommeren (og ikke om høsten eller våren, som Nepal), fordi monsunregnet vanligvis ikke når over fjellene. Jeg sa «vanligvis», for i august i år gjorde naturen et unntak. Store regnskyll i Ladakh ødela landsbyer, broer og veier. Mellom 150 og 200 mennesker ble drept, og flere hundre er savnet. Tre franskmenn, deriblant en guide de haute montagne fra turoperatøren Allibert, omkom. Et hundretalls fotturister ble flydd ut fra Zanskar-dalen av det indiske luftvåpenet.

Mesteparten av dette fikk vi vite da vi var kommet til Dharamsala, og ikke hadde noen vei tilbake.

Dermed ble alle planer kastet om - hva vi deretter gjorde, kan fortjene en egen bloggpost. Under alle omstendigheter var det kanskje til det beste, for jeg hadde ikke likt å være i midten av en naturkatastrofe. Det er ille nok for lokalbefolkningen og indiske myndigheter om de ikke skal ha en gjeng med kravstore utlendinger å ta seg av i tillegg.

Avreise

2010-07-29T19:44:00.001+02:00

I morgen reiser jeg. Som vanlig er jeg i en lettere stresset stemning - det er mye som skal huskes på, og mye som skal avsluttes på jobben. Her og der kommer jeg over ting som jeg burde hatt på listen over det som åpenbart burde vært i den store reisebagen, men som jeg hadde glemt i farten.

I tillegg er jeg litt melankolsk. Ja, turene mine pleier å være givende, jeg sitter alltid igjen med en følelse av å ha oppnådd og mestret noe, å ha nådd et mål. Og jeg ville ikke vært dem foruten. Denne gangen kan jeg dessuten se frem mot at badet er på god vei til å bli totalrenovert når jeg er tilbake igjen.

Men likevel har avreisen alltid noe trist ved seg. Nok et år er gått, nok et kapittel er avsluttet. Og jeg føler kanskje at det ikke er så mye skrevet i den delen av boken som det burde være.

Ut vil jeg! ut!

2010-07-22T22:24:00.002+02:00

Snart er det ferie, og jeg setter kursen, først mot Paris og deretter mot Himachal Pradesh og Ladakh i Nord-India.

Jeg har undret meg litt over om jeg har fått litt for fine vaner med å dra så langt nok en gang, men jeg har slått fra meg tanken. Riktignok ble ikke turen i år helt det jeg hadde tenkt, i og med at mitt opprinnelige valg, den såkalte Zanskar-diagonalen (20 dager gåing) endte opp med for få deltakere. Dermed ble jeg flyttet over til en tur i Lahaul-Spiti, som totalt varer i 24 dager, men bare med 11 dager gåing, dog i høyder opp i mot 5500 moh. Resten er enten transportetapper eller innlagt turisme.

Siden jeg hadde kommet godt i gang, var allerede flybilettene til Paris bestilt, og jeg må derfor tilbringe litt lenger tid i la Ville des Lumières i for- og etterkant.

I og for seg ikke så dumt, for jeg føler meg litt sliten. Året siden jeg kom tilbake fra Ladakh har gått i ett, med trening 3-4 ganger i uken, sykdom i familien, snusing etter en ny jobb (uten hell) og administrasjon av vannskader, forsikringsselskaper og håndverkere. Dessuten kjenner jeg kanskje mer enn før at alderen og det å hele tiden være alene begynner å tynge, uten at jeg klarer å gjøre noe med det.

Litt luftforandring vil derfor være av det gode, sier jeg til meg selv. Så får heller det som skal skje, komme senere.

Fanny och Alexander

2010-07-13T19:29:00.000+02:00

Bertil Guve fick rollen som Alexander därför att han under provinspelningen då han skulle berätta något hemskt han gjort klämde i med: "Jag har mördat min morfar", en lögn som var helt i Bergmans smak.

Fra Mikael Timm: Lusten och dämonerna. Boken om Bergman.

Hvordan komme seg til topps

2010-07-10T15:38:00.001+02:00

(1000 moh.) Jeg: Vel, vi får vel gå oppover. Han: Ja, la oss gjøre det.

(1200 moh.) Han: Ja, hva tror du? Vi kan godt stanse her, det er ikke veldig om å gjøre for meg å komme til topps. Jeg: Det ser ut til å være et platå der oppe, la oss gå dit opp og ta avgjørelsen der.

(1350 moh.) Jeg: Det er da ikke så langt opp til skaret der. Vi går opp dit!

(1500 moh.) Jeg: Nå er det bare 150 høydemeter igjen til toppen, det ville være for dustete å stoppe nå! Han: Enig.

(1668 moh.) Jeg: Fin varde! Er det en bok man kan skrive seg inn i, mon tro? Han: Ja, inne i denne boksen, sponset av Surnadal Varme og Sanitær AS!

(Fra oppstigningen mot Snota i Trollheimen.)

Man skulle ikke snakke med tyskere

2010-06-26T18:50:00.000+02:00

Antakelig er det ikke slik man skal gjøre når man har passert 45, men jeg kom altså til å se på en liten jente på butikken i dag. Hun var søt, hadde langt, mørkt hår og hadde antakelig bakgrunn fra et ikke-europeisk land. På Bunnpris føk hun rundt sammen med en blond gutt, pantet flasker og snuste i godterihyllen.

Synet av den lille piken må ha rørt noe i meg, for jeg begynte plutselig å tenke på en ting min grandtante pleide å snakke om. Det var en av standardhistorierene hun brukte da hun var blitt for tunghørt til å høre på hva andre hadde å si, og heller foretrakk å holde konversasjonen i gang over en begrenset mengde temaer som gjentok seg for hver gang min bror og jeg var innom i leiligheten hennes på Sinsenterassen, der hun hadde bodd siden begynnelsen av 30-tallet; selv var hun født i det runde årstallet 1900, noe jeg som barn alltid syntes var imponerende.

Krigen kom alltid igjen, og en av fortellingene var om den gangen hun var på trikken med en liten jente i familien, kanskje en av niesene hennes. På setet ved siden av dem satt det en tysk soldat - eller offisér, det var aldri helt klart.

Med sin lett gammelmodige aksent og fyldige stemme fra det østlige Oslo sa hun til oss: «Og så så han på T., som bare var en liten pike. Og han skottet så lengselsfult på henne, han så slik på henne. Kanskje hadde han en liten datter selv, hjemme i Tyskland? Men jeg snakket ikke til ham, for, som dere vet, man skulle jo ikke snakke med tyskere, slik var det.»

Men nog så vill en väl gråta

2010-06-16T21:15:00.000+02:00

Hun så utover i lokalet mens hun vendte hodet frem og tilbake. Det spilte i musklene hennes og under den lyse luggen skinte det i øynene; hver gang blikket hennes traff noen hun kjente igjen, nikket hun og sendte et blendende smil i vedkommendes retning.

Jeg ble sittende fortapt og se på henne, mens jeg prøvde å finne et svar på spørsmålet om hva jeg egentlig mente å se, eller, om ikke annet, hva jeg trodde å se som et produkt av min overspente fantasi.

Jeg tenkte at hun var noe vakkert og levende, mykt nærværende, forfrisket, leende, noen som var en del av det strømmende livet. Hun var på innsiden, inne i varmen, en del av fellesskapet, et friskt pust av vennskap, en fri og utvungen latter og en antydning om den fjerne og uoppnåelige friheten.

Selv frøs jeg til ved tanken på at jeg ikke lenger visste hvem eller hva jeg var, om jeg da noensinne hadde vært noe av betydning; jeg visste bare at jeg alltid hadde stått utenfor og sett inn, på det som var der inne i varmen, uten mot til å banke på, mens kreftene gikk med til å forsøke å holde ishånden fra å gripe meg i hjertet.

Mer om håndverkere

2010-06-10T17:30:00.000+02:00

Som dere da har skjønt, har det vært mye håndverkere her i gården. Og slik jeg la ut om i forrige innlegg, er jeg ikke særlig begeistret for å måtte gjøre ting selv.

En ting jeg har oppdaget med å ha store prosjekter hjemme, er motviljen enkelte håndverkere tydeligvis har mot å gjøre jobben ferdig eller sågår å gjøre en bra jobb. Karen som la det nye gulvet i gangen (etter vannkatastrofe nummer én), var uvillig til å tenke på å gjøre en bedre jobb med å dempe knirkingen i parketten. Hvorfor han stiller seg slik at firmaet tjener mindre penger, er noe uklart for meg. De har kanskje mer oppdrag enn de kan ta av.

Kjøkkenet er nå for det meste ferdig, etter at snekkeren fikk boret hull i veggen ved hjelp av spesialister på «kjerneboring»og tatt avløpet fra viften ut. På telefonen hørtes han meget fornøyd ut med at de hadde klart operasjonen uten å ødelegge noe murpuss. Derimot gryntet han da jeg antydet at det ville være bra å få bygd inn røret i en boks, og antydet at det jo var penest som det var (under forutsetning av at jeg malte over røret, vel og merke), men gikk til slutt med på å komme tilbake og fullføre arbeidet.

Verre er det at han nå tydeligvis anser det for min jobb å administrere elektrikeren som bare gjorde jobben 75%. For ikke å snakke om at det må legges flis - her sa snekkeren at det hadde han ikke tid til, noe som i og for seg er helt i orden - og til slutt males. Dermed må jeg finne en flislegger og en maler. Siden mitt daglige arbeide også består i å jage folk fra A til B, klarer jeg ikke helt å mobilisere energi til å følge opp håndverkere i tillegg. Men det må nok til.

Og ettersom badet også må pusses opp, skal de som får det oppdraget merke min dyrkjøpte erfaring.

The good 'usband always does the 'andyman things

2010-05-25T20:29:00.002+02:00

For tiden driver jeg diverse oppussingsprosjekter på hjemmefronten. I og for seg har jeg hatt denslags virksomhet på gang i flere år, men i de siste månedene har det som nevnt tidligere toppet seg, som en følge av de uforskyldte katastrofene på henholdsvis kjøkken og bad.

Nå har det seg slik at jeg ikke er en spesielt praktisk anlagt person. Jeg har aldri snekret noe eller murt noe, og min befatning med maling har begrenset seg til vindusposter. Ikke får jeg det til spesielt pent når jeg forsøker, og ikke innehar jeg den nødvendige kunnskap som skal til for å få det riktig.

Det som verre er, i alle fall i en del personers øyne, er at jeg heller ikke er interessert. Jeg leser heller Proust om igjen enn å lære meg hvordan man legger fliser på badet. Hvis jeg hadde villet bli håndverker, kunne jeg kanskje blitt det, men jeg var mer interessert i matematikk.

Ikke så å forstå at jeg ikke respekterer håndverkere - tvert imot, jeg setter deres praktiske sans og håndlag svært høyt. Det gode håndverkere har gjort hos meg, er noe jeg setter stor pris på. Men nettopp fordi jeg respekterer det de gjør, ser jeg ikke noen grunn til å begi meg inn på deres enemerker.

Jeg har selvsagt forståelse for argumentet om at noen må gjøre slik fordi de ellers ikke ville ha råd til å gjennomføre tiltak i huset. Men enkelte andre, som godt kunne betalt seg ut av moroa, velger å gjøre det selv fordi de ønsker å bruke deler av livet sitt på den typen virksomhet. Og det er helt fint, bare de ikke kommer til meg og antyder at jeg også skal kaste meg på DIY-bølgen sammen med Gérard Depardieu.

Finn - mulighetenes marked

2010-05-17T07:37:00.003+02:00

«Mulighetenes marked» - slik heter det på nettstedet til Finn.no. Som nevnt i forrige innlegg skulle jeg benytte meg av disse mulighetene og gi befolkningen det generøse tilbud å kjøpe mine gamle hvitevarer til kr. 1000. Grunnen var ikke at jeg ønsket å tjene penger eller hadde en overdreven oppfatning om at det ville gi tilbake mesteparten av kostnadene ved det nye kjøkkenet, men snarere at jeg ergrer meg litt over å kaste noe som er fullt brukbart.

Jeg satte inn annonsen på lørdag, og det gikk ikke mange minuttene før noen hadde sendt en tekstmelding. Slik fortsatte det utover dagen; noen skrev meldinger, noen e-post, men de fleste ringte. Et par kom til og med å så på varene, men de feiget ut da jeg (naiv og ærlig som jeg er) fortalte at det luktet litt inne i fryseboksen etter at det hadde mistet strømmen mens jeg var i Ladakh i fjor sommer.

I alle fall fikk jeg erfare det markedsføringsfolkene på jobben kaller (siden de er briter) «the sales pipeline». Mange henvendelser (spesielt om dimensjonene på kjøleskapet, så jeg burde nok nevnt det i annonsen), ikke så mange som erklærte interesse, og til sist bare én som var villig til å bla opp tilstrekkelig kronasje. En kar erklærte til og med at «ja, jeg kommer» for deretter å sende meg en tekstmelding fem minutter etterpå for å si i fra at han ikke lenger var interessert.

Den som til syvende og sist fikk tilslaget, ringte meg mens jeg var i Bymarka på søndag; han var åpenbart ikke fra Norge opprinnelig, men snakket glimrende norsk. Siden jeg ikke har xenofobe tendenser, snarere tvert i mot (xenofile tendenser?) , syntes jeg det bare var fint. Da vi kom inn på når varene kunne hentes, sa han at vel var han utlending, men 17. mai, det feiret han, så den dagen ble vanskelig! «Da gjør du mer enn jeg, kamerat,» tenkte jeg i mitt stille sinn.

Da han kom i går, forklarte han meg at han vanligvis prutet, men at han ikke skulle gjøre det i dette tilfellet, siden jeg var snill og hjalp ham med å bære det hele ned. Alt kom inn i bilen, og vi skiltes som gode venner og vel forlikte. Ennå har jeg ikke hørt noe tilbake, så antakelig har ikke noe av utstyret eksplodert ennå.

Det er alltid gråvær i den mannens sjel

2010-05-15T07:33:00.001+02:00

Som tidligere meddelt klarer jeg ikke helt å få sving på de deprimerte innleggene her for tiden. Riktignok har jeg par opp i ermet, ett om en jeg var forelsket i på gymnaset, og ett om at jeg er sur på Aftenpostens huspsykolog Frode Thuen fordi han ikke anstrenger seg når han gir råd til ufrivillig single. Særlig det første temaet regner jeg med vil falle i smak, ingen ting er jo som kjent like sjeleopprivende som tredve år gammel kjærlighetssorg.

Ikke så at jeg er i godt humør eller har blitt lys til sinns på mine gamle dager; nånei, så lett skal dere ikke få det, mine kjære lesere.

(Her tar jeg selvsagt det for gitt at antall lesere er større en 1, noe jeg fra tid til annen tviler på, men om jeg nå skal være en sangfugl som fuglen på kvist, preget av naiv optimisme og blåøyd fremtidstro, kan jeg jo like godt ta den helt ut.)

Det er mulig at det lille lysblaffet skyldes at jeg er i ferd med å våge meg ut på noe jeg aldri har foretatt meg før. I går kom nemlig kjøkkeninstallatøren og satte inn det nye kjøleskapet. Dermed er, i prinsippet, mitt nye kjøkken (som jeg bestemte at jeg skulle skaffe meg etter syndfloden tidligere i år) klart til å brukes.

Hva gjør man så med de gamle hvitevarene (som er så gamle at de kanskje burde kalles «gråvarer» i stedet)? «Finn.no» hyler alle rundt meg. Så nå har jeg lagt inn en annonse der jeg selger kjøleskap, komfyr og microbølgeovn samlet for kr. 1000. Jeg er litt usikker på prisen, derfor vil jeg gjøre litt mer research før jeg trykker på publiseringsknappen, slik at jeg ikke legger meg over markedet.

Å legge ut en annonse på «Finn.no» er egentlig litt skremmende, akkurat som det var skremmende å begynne på treningsstudio. Disse arenaene hvor folket ferdes i all gru har alltid inngitt meg en viss skrekk. Men erfaring burde lært meg at det går bra til slutt. Ulempen er at det ikke blir noen deprimerte innlegg ut av det - om jeg da ikke skulle ende opp med å brenne inne med mine tre hvitevarer.

Nøysomhet er en dyd

2010-05-02T21:35:00.000+02:00

Nå har jeg vært uten varmtvannstank i over to måneder. Det går fint, jeg kan jo dusje på mitt kjære 3T, der jeg i alle fall tilbringer en del tid. Varmt vann til andre aktiviteter kan skaffes til veie med en vannkoker; ellers tar husholdningsapparater (vaske- og oppvaskmaskiner) seg av å varme opp vannet de trenger til eget bruk (hvorfor tar de ikke varmt vann fra springen, mon tro?).

Foreløpig har jeg valgt å vente på en totalløsning for badet, i stedet for å installere en tank uten hensyn til helheten. Men jeg skal innrømme at ventetiden har blitt lang.

«Du er verdens mest nøysomme mann,» sa en kollega til meg en dag. Jeg var i utgangspunktet fornøyd med karakteristikken, for mine evner til å holde ut visse typer ubehag har vist seg å være svært nyttige, i studier, i jobb og i det private, for eksempel på mine lange fjellturer, der jeg uten problemer klarer å gå i ukesvis: I fjor var J.-F. og jeg skjønt enige om at vi godt kunne ta tre uker til i Ladakh.

Men en følelse av ubehag har dog kommet over meg, for evnen til å finne seg i det meste gjør også at incitatmentene til å foreta meg noe når livet ikke er som det skal være, heller ikke er der. Det er for lett å bøye hodet og holde ut, vente til det går over, til alt er glemt, for glemt blir det jo, bar jeg holder ut at tiden går, og det gjør jeg, for det har jeg alltid gjort.

Dagens samtale

2010-04-19T16:46:00.001+02:00

Hun (kvinnelig kollega): Jeg drømte om deg i natt!

Jeg (avventende): Javel?

Hun: Ja, jeg drømte at du ringte meg og sa at X. hadde blitt sagt opp. Men så var du så unnvikende, og det gjør meg skikkelig forbannet når folk ikke sier ting rett frem. Så jeg presset deg litt, og da innrømmet du at nettlinjen vår hadde blitt kuttet, og at det antakelig var et tegn på at vi alle kom til å miste jobben!

Jeg: Hvis du først skulle drømme om meg, hadde jeg foretrukket at det handlet om noe mer kinky.

Jeg er også et offer

2010-04-16T17:24:00.002+02:00

I går:

Greetings from Amazon.co.uk. We are writing to let you know that the following item has been sent: Film Style and Technology:... £18.00.

I dag:

Dear Customer,
We are writing to inform you that the Volcanic eruption of the Eyjafjallajokull in Iceland has affected the delivery of your order.
Your order has been delayed an extra 1-2 days at present due to air traffic restrictions.

Utilstrekkelig

2010-04-15T22:08:00.000+02:00

Jeg hadde egentlig et langt og deprimerende innlegg på gang. I dag etter dag har jeg forsøkt å komme i den rette selvmedlidende modus, slik at jeg kan få gitt skriftlig uttrykk for min totale avsondrehet fra resten av den menneskelige rase, min sorte fortid og min dystre fremtid.

Nå har jeg imidlertid ikke kommet så langt. Tiden strekker i og for seg til, i og med at været er dårlig, og at det eneste jeg kan fylle tiden med er å gå på spinningtimer med hete babes, å lese om hvorfor noen begynte å tvile på at Shakespeare skrev sine skuespill (samt om hvorfor de tar feil), og å se på gamle franske filmer, som François Truffauts L'Enfant sauvage. Ingen av delene hjelper på annet enn å slå tiden ihjel - vel, spinningen hjelper vel på formen, selv om jeg sikkert bare er en del av trenden der vi rike og velutdannede ser ned på fete slasker som ikke tar vare på kroppen sin.

I mellomtiden jager jeg småting. Vil vi for eksempel få høyere søppelavgift, siden Trondheim Renholdsverk har erstattet containeren for plastavfall med en som tar 500 liter mer? Erlend finner svaret (nei). Trondheim Feiervesen må komme på besøk igjen - jeg arrangerer. Når vil jeg få ny varmtvannstank? Svaret er uklart. Hvem vil ta over det gamle kjøkkenet når jeg installerer et nytt? Slektninger av en kollega. Vil jeg bli kvitt angsten for å kjøre oppvaskmaskin? Mysterium.

Slik skrider våren fremover.

Nunc est bibendum, nunc pede libero pulsanda tellus

2010-04-04T15:18:00.002+02:00

Jeg skal komme ut av barskapet og fortelle at jeg har et unormalt og kanskje sykelig forhold til alkohol.

Det er ikke så at jeg må drikke meg full hver fredags kveld og slåss med Trondheimspolitiet i Nordre gate, ei heller at jeg starter med en drink før hver middag, følger på med rødvin til maten og en liten konjakk for å avsluttte kvelden, samt litt reparasjon dagen etter. Jeg er ikke engang med i Anonyme Alkoholikere.

Nei, jeg falt nok i den andre grøften. Jeg drikker nemlig aldri alkohol. Faktisk har jeg aldri smakt det heller, hverken i form av brennevin, vin eller øl, om det da ikke er i en konfekt fra tid til annen.

Slik har det vært, helt siden den gang man var tenåring og «tiden var inne» for å «begynne». Før det var min befatning med drikking at en nær slektning av meg ble ubehagelig å være sammen med når han var lettere påvirket, så jeg følte aldri at det var noe for meg.

Beslutningen har alltid vært rent personlig - jeg henger meg av prinsipp ikke opp i hva andre gjør, ikke på dette feltet heller, så det er meg svært fjernt å skulle propagandere for avholdssaken. I det hele tatt er alkohol ikke på mitt mentale kart store deler av tiden, og i en slik grad at det noen ganger kommer som en overraskelse på andre at jeg ikke drikker.

Ellers har jeg ikke noe imot å være sammen med andre som inntar alkohol; tvert imot gir det meg et takknemlig marked for mine bløtere vittigheter. Ei heller alkohol i mat eller som gave til andre skaper samvittighetskvaler. Noen ganger går jeg til og med på Vinmonopolet og titter, siden jeg finner et visst estetisk behag i å se på flaskene (særlig cognac-flasker synes jeg er fine) og i å lese på franske rødvinsetiketter.

Over årene har jeg funnet ut at min praksis er lettere problematisk overfor mine såkalte landsmenn, som ikke helt forstår at en person som ellers ikke er en mørkemann, kan avstå fra alkohol. Når dette i tillegg kombineres med min frankofili, blir uforstanden total (franskmenn later derimot ikke til å bry seg i det hele tatt). Jeg har et lite lager av bitende bemerkninger jeg akter å benytte på den neste som prøver seg.

Andre innvendinger kommer også - vi må ha alkohol for å løse opp; noen mennesker virker ukomfortable hvis de er påvirket og jeg ikke er det; jeg ville føle meg friere, sier min venn E., særlig overfor kvinner. Kanskje han har rett - jeg vet ikke lenger, og i alle fall er det for sent å gjøre noe med det nå, annet enn registrere det son nok et tydelig tegn på mitt altfor vedvarende utenforskap.

Se forøvrig Hvorfor drikker Jeppe? av Ellisiv Lindkvist.

Dette temaet ser ut til å være mer omtalt enn jeg trodde (takk til SerendipityCat):

SerendipityCat: Hva? Drikker du ikke?
Virrvarr: Hvordan takle drikkepresset:
Virrvarr: Det mest provoserende med meg...
Undreverset: Undres manglende barskap...
A-magasinet: Drikker du ikke?

Fremd bin ich eingezogen, Fremd zieh' ich wieder aus

2010-03-25T22:24:00.000+01:00

Hun hilste litt unnskyldende da hun ringte meg på en fredags ettermiddag, men hun ventet på bussen, og behøvde noen å prate med, så hun ringte sine venner.

Vi snakket om løst og fast; etterhvert kom bussen, og hun gikk ombord. Jeg så henne for meg der hun satt, med de dyptliggende mørkebrune øynene, det sorte håret og de elegante klærene hun alltid gikk i, men jeg lot være å komme med en bekymret bemerkning om at det kanskje sjenerte de andre passasjerene at hun satt der og skravlet på fransk midt i rushtiden.

Hun ville vite hva jeg skulle gjøre i helgen. Litt tamt svarte jeg at jeg skulle rydde i kjelleren, og kom inn på et tankespor der hovedsaken var om ordet for kjeller («cave») var han- eller hunkjønn. Derfor ble jeg overrumplet av hennes neste spørsmål, som kom rett mot meg: «Tu n'as pas d'amis?» (Har du ingen venner?). Møysommelig forklarte jeg at vel hadde jeg dét, men de var stort sett familiemennesker som hadde nok med seg og sine.

Hun var for høflig til å si at hun ikke helt trodde på bortforklaringen min, men ville vite om hun hadde vært indiskrét, og jeg forsikret henne at jeg foretrakk hennes pågåenhet fremfor mine egne landsmenns tendens til å gå rundt grøten på god avstand.

Men som ved tidligere anledninger satt jeg igjen med en bitter smak i munnen, da jeg etterpå ikke klarte å holde tankene tilbake. Det var som om ordene hennes hadde åpnet et rom som vanligvis var gjenlåst, og hvor det befant seg noe jeg helst ikke ville se eller vedkjenne meg. Jeg undret meg over om dette var alt livet hadde hatt å tilby; om hvorfor mange ting tilsynelatende hadde gått bra, men om likevel alt jeg gjorde og interesserte meg for - matematikk, litteratur, film, jobb, fjellturer - kanskje egentlig ikke hadde noen egentlig verdi, men snarere tjente til å fylle opp et det den ensomme tomheten, at det bare var et magert substitutt for det ekte, det inderlige, som jeg aldri hadde klart og heller ikke ville klare å gripe, fordi det nå var for sent.

Nox est perpetua una dormienda

2010-03-15T18:27:00.000+01:00

For øyeblikket lider jeg av forskjøvet døgnrytme. For vanlige mennesker er dette at man legger seg og står opp for sent. I mitt tilfelle er det motsatt, nemlig at jeg legger meg og står opp for tidlig. Ikke så at det er direkte plagsomt, men det er dog litt uvanlig at jeg står opp klokken fem om morgenen.

I en viss forstand kan man si at det er ganske praktisk, siden jeg da kan jobbe litt hjemmefra, før jeg stikker på 3T og tar mitt daglige bad, noe jeg har vært henvist til siden varmtvannstanken forlot denne verden, slik jeg berettet om for noen innlegg siden.

På den annen side er det litt upraktisk at jeg begynner å glippe med øynene når klokken nærmer seg 21.30, og dermed tvinger mer observante gjester til å innse at det er sent, og at de helst burde gå hjem.

Det har forøvrig slått meg at jeg behøver mindre søvn nå enn da jeg var yngre (dvs. i tiden rundt slaget ved Điện Biên Phủ). Formodenlig er dette noe som kommer med alderen; min farfar lot ikke til å sove mer enn 4-5 timer hver natt, og i følge min far lukket ikke min grandtante et øye fra 1930 til hun gikk over til å sove den store søvnen en gang for femten år siden.

Spørsmålet er selvsagt hvor dette vil ende? Vil jeg komme hjem fra jobb kl. 17 og gå til sengs umiddelbart, for så å stå opp rundt midnatt? Eller vil overgangen til sommertid etterfulgt av påsken ta knekken på det hele? Og er det hele et tegn på at jeg i bunn og grunn er så asosial at det egentlig ikke spiller noen rolle om døgnrytmen min er total forskjellig fra den resten av verden har?

Dagens dialog

2010-03-06T12:29:00.002+01:00

Frisør (opprinnelig fra Vietnam): Har du ikke tenkt på å gifte deg da, Erlend?

Jeg (opprinnelig fra Norge): Nei, jeg har nok blitt for gammel og stygg.

Frisør: Neida! Dessuten er det bra å være gift. Du vet, hvis du ikke er helt sikker og bare vil prøve, da kan du ha sånn, hva er det det heter? Ja, særeie! Og så kan du bare skille deg hvis det ikke lenger er bra å være gift!

Tidligere: A truth unversally ackowledged, Hårkløveri og Don't solicit for your sister, that's not nice.

Til grunne gå den dag da jeg blev født!

2010-02-27T10:26:00.004+01:00

Det var ikke nok at fjernsynsapparatet gikk i stykker, og at det rant vann fra oppvaskmaskinen og ned i hodet på naboen under.

Ei heller var det nok at jeg tilbragte store deler av høsten som halvblind. Eller at kjøleskapet stoppet mens jeg var på ferie, og at fryseboksen stadig stinker..

Neida. En ting er nå at jeg gikk på spinning, til tross for hoven albue, og ble belønnet med inflammasjon og 10 dager på antibiotika. Det var nå en gang selvforskyldt.

Men jeg måtte også få nok en telefon fra naboen under kl. 05.30 på torsdag. Denne gangen rant det gjennom taket på badet deres. En rask sjekk av forholdene avslørte at varmtvannstanken min hadde bestemt seg for at nå var det slutt. Og i god selvmordsbomberånd hadde den funnet ut at hvis det var slik, ja da var det best å ta med seg flest mulig i døden. Så det rant vann ned i to leiligheter under meg.

Vi stanset vanntilførselen til huset (ti leiligheter) og ringte desperat etter nødrørlegger. En hyggelig kar dukket opp etter kort tid, rynket på nesen over installasjonen av tanken - «slik ville det ikke bli gjort i dag» - og gikk deretter, for å klare å komme til koplingene, løs på flisen på badet med hammer. Et syn for guder.

Så da har jeg antakelig huset fullt av håndverkere i nok en måned - «det var hos deg vi skiftet ut parketten, ja,» sa byggmesteren fra Bulls AS da jeg snakket med ham etterpå, og jeg kunne nesten høre et innfult flir over telefonen.

Og i tillegg må jeg legge vekk håpet om å få Gjensidiges pris som «Årets Forsikringskunde».

Metropolis II

2010-02-21T16:25:00.006+01:00

Som tidligere meddelt ble størsteparten av de manglende delene av Fritz Langs klassike stumfilm Metropolis funnet i Argentina for snart to år siden.

Siden da har Murnau-stiftelsen i Tyskland arbeidet med en restaurering (filmmaterialet som ble gjenfunnet, var en 16-millimeter overføring i ganske dårlig stand), og resultatet ble vist den 12. februar ved filmfestivalen i Berlin, i Friedrichstadtpalast (komplett med symfoniorkester), men også via ARTE og på storskjerm på Brandenburger Tor.

Ryktene sier at det kan komme en DVD-versjon i løpet av året.

For den som er interessert, vil jeg anbefale tysk stumfilm fra 20-tallet: Fritz Langs Der müde Tot, Niebelungen og Dr. Mabuse; F.W. Murnaus Nosferatu, Der letzte Mann og Faust; Robert Wienes Das Cabinet des Dr. Caligari; Paul Wegeners Der Golem, wie er in die Welt kam; Paul Lenis The Man who Laughs (produsert i USA) og G.W. Pabsts Die Büchse der Pandora. For ikke å snakke om de to (lyd-)filmene til Fritz Lang fra 30-tallet: Das Testament des Dr. Mabuse og mesterverket M.

Oppdatering: Det finnes et eget nettsted for restaureringen av Metropolis.

Pengelens og husløs

2010-02-12T15:37:00.003+01:00

Gårsdagens ferd tilbake fra Stockholm ble noe mer begivenhetsrik enn jeg likte.

Sikkerhetskontrollen på Arlanda har et fint system der plasteskene du plasserer tingene dine i, går på et slags samlebånd tilbake til utgangspunktet. På samme måte vil håndbagasje det «er noe med», bli automatisk ført ut på et sidespor.

Stor var min undring da akkurat min laptop-bag ikke kom ut den riktige veien. Og enda større var undringen (og irritasjonen) da kontrolløren plukket frem min sveitsiske lommekniv som jeg ved en feiltakelse hadde lagt i vesken.

Kontrolløren så antakelig at jeg ikke var flykaprer, og sa hyggelig at jeg kunne ta laptopen ut av vesken, for deretter å sjekke den inn slik at den fulgte etter kofferten.

Jeg stresset tilbake til innsjekkingsskranken og fikk ekspedert vesken. I det jeg går tilbake mot sikkerhetskontrollen, innser jeg med gru at lommebok og husnøkler nå også ligger i innsjekket bagasje.

«Jaja,» sier jeg til meg selv, «jeg kan ta alt ut når jeg kommer til Gardermoen, for der må jeg jo gjennom tollen likevel.» Lite visste jeg at SAS-flyet kom til å være forsinket, og at jeg derfor måtte gå ifra bagasjen for i det hele tatt å rekke flyet til Trondheim.

Slik endte jeg opp på Værnes uten penger, uten kredittkort og uten husnøkler, og måtte reddes av tjenestevillige familiemedlemmer som heldigvis hadde et sett av nøkler deponert hos seg.

Muhammed kommer til fjellet

2010-01-31T21:00:00.002+01:00

En av mine trofaste følgesvenner spurte i kommentarfeltet om hvorfor jeg likte å gå på fjelltur. Spørsmålet er betimelig, ettersom jeg bruker en del tid og penger på turer i løpet av et år, og har gjort så i lengre tid, jf. kolonnen til høyre.

Noen ville ha svart at de liker å være ute, at det er selve naturopplevelsen som får dem til å bevege seg ut, og den spiller nok en viss rolle også i mitt tilfelle, selv om jeg ikke kan rose meg av å dåne bare jeg ser en grønn eng. Noen ting, som flora og fauna, er jeg faktisk helt uinteressert i, underlig nok.

Men i bunn og grunn er det nok selve gåingen jeg liker. Jeg liker å traske oppover og bortover, jeg liker å komme opp på toppen, og best av alt liker jeg å komme tilbake. Det beste øyeblikket på en fjelltur er når jeg er kommet ned, har tatt en dusj dersom komforten tillater det, eller badet i en bekk (jeg må ha mitt daglige bad, på den ene eller den andre måten), for deretter å sette meg ned med en kopp te i turisthytten eller i messeteltet for å lese litt i en bok eller for å slarve (fortrinnsvis på fransk) med mine turkamerater.

Hvis jeg er på jakt etter en følelse, er det den jeg har i dét øyeblikket.

Un cœur en hiver

2010-01-19T20:45:00.004+01:00

Vi satt i hagen hennes i en forstad til byen og snakket om løst og fast. Plutselig så hun skrått på meg med de dypt brune øynene sine og med en antydning til et lite smil. «Il faut que tu te trouves une chérie,» (du må finne deg en kjæreste) sa hun vennlig, men bestemt. Forbauset, men også litt smigret over at hun var så direkte, svarte jeg, som sant var, at det ikke var så lett.

«Hva synes du om J.,» spurte hun en gang vi var på vei ut av cafeen. «Jo, hun er da hyggelig,» sa jeg, i et tonefall som antakelig tilgjennega at jeg ikke mente noe mer enn akkurat dét. Hun brast ut i latter og sa at det var et «kortfattet svar» (réponse lapidaire). Svaret var nok naturlig, mente jeg, i og med at jeg, tross all min frankofili og kosmopolittisme, likevel var norsk på bunnen, og dermed, med full rett, kunne svare i grovhugget sagastil.

Senere på sommeren kom hun tilbake til temaet.«Jeg liker ikke å se at noen er alene,» sa hun som forklaring. «Du må finne ut hvilken type kvinne du vil ha,» la hun til, «du må gjøre deg opp en mening,» fortsatte hun mens den lille datteren hennes rugget frem og tilbake i barnevognen og gjorde sitt beste for å spise opp kjolen sin.

Men jeg lykkes ikke å formidle, å ta det videre, å forklare at problemet var ikke så meget at det jeg ikke klarte å gjøre meg opp en mening, men snarere at utfallsrommet ikke var til stede, at det ikke var noen å velge i, fordi jeg ikke lenger klarte å se noen muligheter, eller kanskje, for å være helt presis, fordi jeg ikke lenger klarte å se hvorfor noen skulle betrakte meg som en mulighet.

Den stærkeste mand i verden

2010-01-13T16:55:00.002+01:00

Alt skjer på én gang.

Kontrollpanelet for brannalarmen i en av seksjonene går ad undas, og jeg må fikse biffen, siden det nå er min jobb å fikse biffer her i gården (i bokstavelig forstand).

Man sitter i fred og fordragelighet i sin egen stue på fredag kveld og ser på en Hitchcock-film. Plutselig får man en desperat oppringning fra etasjen under, med beskjed om at «det renner vann ned fra taket!» En rask undersøkelse viser at det lekker fra vanninntaket på min oppvaskmaskin, noe som lett lar seg stoppe. En flenge blir det dog i under-naboens tak.

«Jaja,» tenker jeg, «vann renner jo nedover, så alt kom vel ned til ham, da.» Takstmannen påpeker derimot at vannet har trukket inn i kjøkkeninnredningen min og under parketten. Han ser litt betuttet ut da han innser at parketten strekker seg fra kjøkkenet, gjennom gangen og ut til stuen, for alt må jo tas opp, forstås. Og siden det antakelig er en dødfødt idé å lappe på en kjøkkeninnredning fra 80-tallet, blir det noen kjøkkendistributører som snart kan ta levering på den nye Mercedesen.

Så, for å krone det hele, begynner TV-en å oppføre seg merkelig og må sendes på TV-sykehus. Borte i to til tre uker, sier de på asylet.

Nå er det ikke slik at jeg ikke er en stor og voksen mann som ikke klarer alle disse utfordringene på egen hånd. Tvert imot, jeg har håndtert verre ting før.

Men det begynner å slite på meg at uansett hva det er, så må jeg ta tak i det alene.

Jeg fant, jeg fant

2010-01-04T18:31:00.005+01:00

Som mine faste tre lesere vil ha fått med seg, var jeg i indisk Himalaya sist sommer. Nærmere bestemt gikk jeg den såkalte Zanskar-traversen i delstaten Jammu-Kashmir.

Egentlig sa jeg til meg selv at jeg ikke skulle gjøre noe tilsvarende i 2010. Ikke stresse, ikke uroe familien, ikke dra til steder der folk er alt for utenlandske samt sørge for å ha nok oksygen i alle oppstigninger.

Det var før jeg kom over Terdavs Du Kangchenjunga au Makalu. For de uinvidde kan jeg si at turen går gjennom Nepal, fra «base camp» på Kangchenjunga (verdens 3. høyeste fjell, 8586 moh.) til «base camp» på Makalu (verdens 5. høyeste fjell, 8462 moh.).

Så nå er jeg rådløs. Skal, skal ikke?

Oppdatering: Humøret sank en smule da Terdav plutselig kom tilbake og indikerte hva turen ville koste...

Triumf

2009-12-27T18:15:00.003+01:00

Da er gamle kommentarer tilbake. Riktignok er det jeg som har lastet dem inn, så de er alle registrert som om de kommer fra min konto, men jeg har lagt inn informasjon i toppen om hvem som skrev dem (og om når, selv om tidsstempelet ikke ser ut til å være 100% korrekt alltid).

Siden det var rundt 1800 kommentarer, ble dette gjort automatisk ved å parse XML-dumpen fra Haloscan ved hjelp av Python, deretter reformattere hver enkelt kommentar, og så laste dem opp ved hjelp av Googles Blogger-API. At jeg hadde gått fra ISO-8859-1 til UTF-8 en gang for noen år siden, tvang meg til en del manuell redigering.

I alle fall, Haloscan er en saga blott. Jeg er genial.

Slekt skal følge slekters gang

2009-12-25T20:37:00.005+01:00

Jeg kastet et blikk på huset mens jeg sto utenfor og ventet. Det lå der, rødt og varmt i sneeen og det tidlige nattemørket.

Vi skulle utover til kirkegården nede ved havet for å følge vår vanlige skikk på julaften, nemlig å se til dem som hadde gått før oss, både de to gamle som forlot oss da deres tid var omme, hun som tok valget selv, og hennes sønn, ett år eldre enn meg, for hvem det var skrevet at han aldri skulle bli gammel.

Det slo meg nok en gang at jeg aldri hadde sett gravplassen og kirken i dagslys, og igjen lovet jeg meg selv at jeg skulle utover når sommeren kom.

Da vi kom tilbake til huset og hadde satt oss ned ved den varme peisen, begynte de snakke om at de så på muligheten for flytte. De klarte å håndtere alt slik stillingen var nå, men de innså at det i et lengre perspektiv ville bli vanskelig. Jeg hadde sagt for lenge siden at jeg støttet dem i deres valg, og at det var tåpelig å bli av rent sentimentale årsaker, men jeg kjente likevel et stikk i hjertet over at noe som hadde vært i familien siden de to gamle fikk det bygd over femti år tidligere, skulle forsvinne.

For innerst inne visste jeg jo at jeg tildels kunne bebreides for aldri å ha klart å skape meg en livssituasjon der et større hus med værelser for mange ville vært et klart behov. Men ingenting ble sagt om dette sviket, selv om det var klart at arven etter dem på kirkegården ikke ble forvaltet slik de sikkert hadde sett for seg før de gikk bort.

Til verden

2009-12-21T09:28:00.003+01:00

De tre leserene av denne bloggen legger kanskje merke til at det har vært noen små forandringer. Grunnen er at jeg har bestemt meg for å gå vekk fra Haloscan som kommentarsystem. Dette skyldes igjen at de har lagt ned sin gratisversjon og erstattet den med en betalende tjeneste. Jeg kan i og for seg gå over til den nye tjenesten uten å imøtese snarlig finansiell ruin, men skulle jeg nå skifte, kunne jeg likegodt gå over til Bloggers standard kommentarløsning, siden det blir mest sømløst.

Ulempen er at gamle kommentarer forsvinner, men siden de færreste kommenterer (enn si leser, vil jeg tro) gamle innlegg, er det kanskje ikke et stort problem. De er i alle fall lagret trygt på min harddisk her hjemme, inntil en gluping på nettet finner ut hvordan man laster dem inn i Bloggers standard kommentarsystem.

Comme une ombre à la trace éphémère

2009-12-21T07:41:00.005+01:00

Jeg fører ofte konversasjoner med en imaginær samtalepartner, som formodentlig bare er en projeksjon av meg selv, for anledningen iført fremtoningen til en virkelig person der ute. Å gruble over hva dette egetlig betyr, får bli noe som jeg kan forsøke å finne ut av i det nye året.

I alle fall var det nå slik at jeg snakket med henne inne i meg selv, og jeg forklarte at «jeg elsker deg» heter je t'aime på fransk. Men at verbet aimer også kunne ha en svakere betydning, nemlig «like», slik som i j'aime la musique classique, «jeg liker klassisk musikk». «Men,» fortsatte jeg i min innbilte lærde fremtoning, «man har også verbet adorer, som er sterkere.» Ivrig etter å bevise min påstand, tok jeg frem Le Petit Robert for å vise henne - dvs. meg selv - definisjonen. Der kom jeg over et sitat av Corneille, «C'est peu de dire aimer, Elvire: je l'adore», som synliggjorde og bekreftet det jeg tenkte.

Mens jeg holdt på slik, flerret det plutselig en setning gjennom hodet mitt: «Je t'adore à l'égal de la voûte nocturne.» Jeg viste ikke direkte hvor den kom fra, men musikken i setningen tydet på at det var Baudelaire. En ny tur til bokhyllen viste at det var følgende dikt:

Je t'adore à l'égal de la voûte nocturne,
Ô vase de tristesse, ô grande taciturne,
Et t'aime d'autant plus, belle, que tu me fuis,
Et que tu me parais, ornement de mes nuits,
Plus ironiquement accumuler les lieues
Qui séparent mes bras des immensités bleues.

Je m'avance à l'attaque, et je grimpe aux assauts,
Comme après un cadavre un choeur de vermisseaux,
Et je chéris, ô bête implacable et cruelle!
Jusqu'à cette froideur par où tu m'es plus belle!

— Charles Baudelaire

Jeg skal ikke gå inn på å oversette dette til norsk, i alle fall ikke for denne gang; ei heller skal jeg prøve å uttrykke hvorfor musikken i teksten griper meg. Men bare undre meg over hvordan sinnet flyter fra assosiasjon til assosiasjon, fritt over tankens hav: Mon esprit, tu te meus avec agilité

Herrscher des Himmels, erhöre das Lallen

2009-12-06T21:38:00.002+01:00

Jeg var i domen - som jeg har en tendens til å kalle «katedralen» - for å høre på Bachs Juleoratorium (BWV 248). Tradisjonen sier at dette verket oppføres i adventstiden her i Trondheim. Vanligvis settes bare en del av oratoriet opp: enten del - eller kantater, som det heter - I-III eller IV-VI, men i år ble det hele spilt over to kvelder.

Som vanlig var det slik at om jeg ikke ville bli henvist til en plass bak oktogonen, måtte jeg komme tidlig, minst femti minutter før starten. Jeg tok med Baudelaires Les Fleurs du Mal og satte meg ned på en ukomfortabel pinnestol og ventet.

Etterhvert begynte jeg å tenke over hvor mange ganger jeg hadde vært der før for å høre på Juleoratoriet, men klarte bare å minnes et par ganger som jeg formodentlig også blandet sammen med oppføringer av Matteus-pasjonen, Messe i h-moll eller sågar Händels Messias.

Den ene anledningen jeg husket fremfor de andre, var da jeg som ung, usikker og udannet skulle på oratoriet med R. Uheldigvis ventet hun på meg innenfor (der hvor Wagner-orgelet henger i dag) og jeg utenfor - med den følge at vi kom sent og bare fikk plasser i den østlige delen av langskipet. Og den som har vært på konsert i domen, vet at dersom orkester, kor og solister er plassert nær rosevinduet, da hører man ikke mer enn grøt oppe ved høyalteret. Med sin ungdommelige intoleranse var R. rasende over at konserten var ødelagt, og jeg var vel heller ikke mentalt rustet til å takle situasjonen med noe annet enn taushet.

Hadde det vært nå, kunne vi kanskje gått på café og skæret opp, men antakelig fantes det ikke noen slike tilfluktssteder i Trondheim den gangen, i alle fall ikke noen som passet for to gymnasiaster, så hun forlot meg ved Stiftsgården uten et ord for å ta bussen hjem.

Og et kvart århundre etterpå satt jeg igjen i kirken og funderte over hvorfor dette fattigslige minnet var det eneste som rant meg i hu.

Un vieux sphinx ignoré du monde insoucieux

2009-11-26T19:39:00.004+01:00

Ung

Det tror det er lenge til du skal forlate denne verden
Du bekymrer deg, men uten grunn
Du har en relativ enkel tilværelse, men innser det ikke selv
Du har ikke draget på damene
Du vet mindre om det du ikke kan gjøre noe med
Du ser færre aspekter av alle problemer

Gammel

Drosjesjåfører og andre øvrighetspersoner behandler deg med respekt
Du har mer penger
Du bekymrer deg, med god grunn
Du vet mer om det du ikke kan gjøre noe med
Du får rare gammelmannssykdommer
Du har stadig ikke draget på damene
Du ser klarere at du en dag skal forlate denne verden

Décrocher la lune

2009-11-19T23:07:00.005+01:00

Tar du alltid telefonen når den ringer? For det gjør nemlig ikke jeg. Det er for eksempel mindre sannsynlig at jeg vil ta telefonen dersom det ringes fra et nummer jeg ikke kjenner. I så fall noterer jeg nummeret, googler det, og hvis det tilhører finansrådgivere som vil forvalte min gigantiske formue eller innpåslitne meningsmålingsinstitutter, plasseres de på svartelisten, og oppringninger derifra besvares aldri mer.

Verre er det antakelig at det hender jeg ikke tar telefonen når høyst normale bekjente ringer. Enkelte ganger er det fordi jeg ikke har ork til å snakke med noen, for det er jo tross alt noe som krever en innsats. Andre ganger vil jeg ikke innrømme at jeg er alene hjemme - til dømes på lørdag kveld, siden det tidvis føles litt slitsomt å hele tiden være den middelaldrende særingen i stedet for den hippe single med et sosialt liv som en middels jet-setter.

Kanskje er det ofte slik, at vi gjør noe, ikke fordi det dypest sett svarer til våre innerste ønsker, men fordi vi bare klarer å fortsette i samme spor, etter som vi, dykket ned i motløsheten, bare har krefter til å forsøke å skaffe oss den fattige tilfredsstillelsen det ligger i å gjøre det som i våre egne øyne skal bekrefte det misvisende bildet vi tror andre har av oss.

Eyes without feeling, feeling without sight

2009-11-10T20:48:00.005+01:00

Jeg brakte med meg et aldri så lite problem fra India, nemlig redusert syn på høyre øye. Så i høst har jeg vært fast gjest hos øyelegen, i en slik grad at jeg har fått frikortog kan ta for meg av helsetjenester på skattebealerenes regning. Dette er særlig tilfredsstillene, i og med at spesialister tar nesten 300 kroner per gang for å trykke min hånd.

Det har vært mange ting å lære, som f.eks. forskjellen på blå og hvit resept (den ene får du tilbake penger for, den andre ikke), i tillegg til at jeg har fått observere legens arbeidsmetode på nært hold. For den uinvidde kan det virke som om han har famlet i blinde, men det har jeg kommet til at han ikke har gjort, selv om han på min bemerkning «nå får vi se hva vitenskapen har å si» svarte at «jeg vet ikke hva dette er, så jeg vil ikke kalle det vitenskap».

Vi har vært gjennom ulike stadier av hypoteser og åtgjerder:

Det er et problem, men det vil gå over av seg selv med reseptfrie øyedråper. Fire uker. Fungerte ikke.
Det er en bakterie, og vi tar knekken på den med antibiotika-salve. To uker. Fungerte ikke.
Det hele er uforklarlig for en vanlig spesialist, og kan bare tas knekken på ved å henvise meg til St.Olavs Hospital. Ventetid: seks uker. Pasienten venter stadig.
Det er et virus og vi - siden pasienten nå er halvblind og i ferd med å dø av kjedsomhet fordi han nesten ikke klarer å lese - tar knekken på det med en virussalve. En halv uke. Fungerte ikke.
Det er en immunreaksjon etter en virusinfeksjon, og vi tar knekken på det med mystiske klorholdige øyedråper. Positive reaksjoner, og pasienten er i ferd med å få tilbake ørneblikket.

Dette er mindre virring i dette enn man skulle tro, ettersom steg 2 er en forutsetning for steg 4, som igjen er en forutsetning for steg 5. Man kan selvsagt spørre seg om det var nødvendig med steg 1, men det later til å være standard prosedyre for alle norske leger å starte med å tro at ting går over av seg selv.

Feieren kommer

2009-10-28T20:46:00.007+01:00

I dag fikk vi besøk av Trondheim Feiervesen, som jeg hadde påkalt for at vi skulle få råd om forhåpentligvis fremtidig oppussing av pipene. Kl. 08.00 presis dukket tre stramme karer opp med teaterrøyk og en stor bit med skumgummi, klare til innsats. På forhånd hadde jeg varslet alle seksjoner om at vi kom, og samlet inn nøkler fra dem som ikke kom til å være der. Så da ingen svarte i leiligheten øverst til høyre, gikk jeg inn og overrasket en av studinene - som i parantes bemerket er usedvanlig pen, selv for en estetiker som jeg - ikledd dyne.

Den av feierene som var minst, yngst og så mest forskremt ut, fikk så beskjd om at det var hans jobb å klatre opp på taket, der han etterhvert mottok ordre om å flytte seg mellom de to pipene som ligger på hver sin gavl, avhengig av hva hans kolleger nede på bakken fant det for godt å rope opp til ham. Jeg spurte en av de andre om de hadde noen sikringstiltak, men han snøftet og sa at det var alt for tungt og komplisert å dra med seg. Antakelig ble ulempene oppveid av den kjekke følelsen det må være å dundre på døren til andre menneskers soverom mens du roper «Trondheim Feiervesen! Kan vi komme inn?»

Fortrøstningsfulle satte vi ut på jakt etter de såkalte «sotlukene», som ligger nederst i pipeløpene, og som i vår bygning stort sett befinner seg i kjelleren. Vi ble nokså forbauset da det viste seg at vi i den ene enden av huset var ute av stand til å finne noen slike luker i det hele tatt (de burde befunnet seg inne i boden min). I den andre enden fant vi to sotluker, men de viste seg å være fulle av mursten. Antakelig noen som har utført arbeider på ildstedet, og så bare latt ting falle ned i pipen, mente feierene, som beklaget sterkt, men sa at de ikke kunne gjennomføre kontrollen før de relevante sotlukene enten var lokalisert eller renset for mursten.

Historien var jo litt morsom, tenkte jeg, og fortalte den ved lunsjbordet i kantinen på jobben. Da jeg kom til pipene som var fulle av mursten, sa en av kollegene: «Mursten, det er ingenting. Da vi renset vårt pipeløp, fant vi et spett!»

Elvis var tysk

2009-10-24T22:55:00.009+02:00

Jeg skal innrømme at et lite problem har oppstått i forbindelse med spinningtimene. Det dreier seg ikke om den åpenbare ulempen at tirsdags- og torsdagstimene nå styres av menn, selv om fraværet av hete spinninglærerinner bare delvis kompenseres av de snertne eksemplarene av arten som styrer lørdags- og søndagsseansene.

Nei, problemet er av musikalsk art. For de uninvidde kan jeg berette at en spinningtime er fylt med (pop-)musikk fra såkalte spinning-CD-er (årets høydepunkt for en spinninglærer er når det kommer ein ny CD av denne arten; de har jo ellers ikke meget å glede seg til, stakkarene). Disse er på mystisk vis tilpasset syklingen: 10 minutter oppvarming, så 4 ganger med 4 minutter råkjør og 3 minutter aktiv pause, alt dette for en seanse med pulsspinn, det vil si intervalltrening på sykkel.

Men, uaktet at det dreier seg om popmusikk, er det etterhvert blitt litt ensformig, og noen av CD-ene har jeg nesten lagt for hat. Selv når den usedvanlig søte og blonde G. sier entusiastisk på klingende nordnorsk at «i dag tar vi CD nummer 18, dere!» kjenner jeg at tanken på å måtte høre på Elvis som start på oppvarmingen får meg til å vemmes. Og da tar jeg ikke med i betraktningen det pinlige faktum at jeg antakelig er den eneste i gruppen som er gammel nok til å vite hvem Elvis var.

Verst er dog musikk uten ord, av noen forståsegpåere kalt techno, som grenser til bråk. Når denslags spilles, kan jeg ikke en gang bruke overflødig hjernekapasitet på å huske ordene for å kunne google dem når jeg kommer hjem, slik at jeg i alle fall vet hva som spilles.

Et underlig utslag av denne siste aktiviteten er at musikk man skulle tro kom fra anglosaksiske land, egentlig viser seg å synges av artister med annen opprinnelse, som f.eks. Cascadas udødelige hit I need a miracle (men noen må fortelle meg hva «you cheated on me from behind» betyr), for ikke å sankke om Münchener Freiheits sang Every Time, som har en opprinnelig tysk versjon i Ohne dich og dermed er et eksempel på tysk stålpop.

Så kanskje Elvis også var tysk?

Tout homme bien portant est un malade qui s'ignore

2009-10-13T12:58:00.003+02:00

Bør leger som hevder å gjøre en objektiv måling av blodtrykket ditt samtidig med at de har en attraktiv, orientalsk utseende legestudine (under opplæring) sittende i konsultasjonsrommet, meldes til Helsetilsynet?

On se pose des questions

2009-10-04T18:07:00.005+02:00

For øyeblikket går jeg rundt og lurer på en del ting.

Jeg mener ikke her de evige, uforanderlige og ubesvarbare spørsmål, som «hvis Gud er allmektig og god, hvorfor er det da så mye ondt her i verden?», «hvor lenge vil det fortsette å regne i Trondheim?», «hvorfor er det så mange kalorier i potetgull?» og «hva skal egentlig til for å ha draget på damene?»

Nei, jeg har noen andre, mer konkrete spørsmål:

Finnes det nybegynnerkurs i bruk av symaskin? Det finnes tydeligvis en del kurs av typen «hvordan få mest mulig ut tilleggsfunksjonene i din nye Husqvarna Turbo GL 2000», men jeg har ikke funnet noe kurs i hvordan man syr igjen en søm som er gått opp eller en ny glidelås i buksen.
Hvor kommer den skarpe smaken i curryen min fra? Tomatene? Chilipulveret? Og hvordan blir man kvitt den?
Går det an å få kjøpt japanske tekanner i støpejern i Norge?
Hvordan får man den franske stavesjekkeren til å virke i Emacs under Karmic Koala?
Hvem eier restene av kjøkkenet som er dumpet i bakgården vår?

Slik er altså de evige spørsmål nu for tiden.

Dårlig karma

2009-09-19T12:42:00.002+02:00

Det må ha skjedd noe med min karma mens jeg var i India. Siden da har jeg vært forfulgt av uhell.

Mens jeg ventet på flyet på Charles de Gaulle, oppdaget jeg at jeg hadde vanskeligheter med å lese hva som sto på plakater på veggen. Dette ga seg ikke, og hos øyenlegen i Trondheim fikk jeg bekreftet at jeg hadde mistet over 50% av synet på mitt gode høyreøye. «Det kommer nok tilbake,» sa legen trøstende, uten å ville skrive under på noe som helst. Jeg har ikke merket noe til bedring, men det er forbløffende hvor lite behov man egentlig har for skarpt syn.
Da jeg kom hjem, la jeg merke til at kjøleskapet ikke var i gang. Jeg bannet og sverget, siden jeg ikke hadde lyst til å kjøpe nytt akkurat nå.Etter å ha undersøkt litt, fant jeg ut at mikrobølgeovnen, som sto på neste i rekken av seriekoblede stikkontakter, heller ikke virket. Og da jeg koplet kjøleskapet til en annen stikkontakt tidligere i kjeden, virket det. Jeg åpnet kontakten der kjøleskapet hadde stått, og fant en løs kopling.

En ting var nå at det ikke ble brann, det takker jeg min skaper for, en annen sak er at jeg ikke har fått en forklaring på hvorfor ledningen inne i kontakten løsnet. Ingeniørene på jobben fnøs av min teori om at huset beveget på seg, og foretrakk å mumle noe om termiske svingninger som åpenbart tiltalte dem mer.

I alle fall kan jeg si at smeltevann som har stått inne i en fryseboks, blandet med råtten koriander, lukter død og grønne erter. Og lukten er umulig å få bort, selv med salmiakk.
I går kjøpte jeg et nytt Polar pulsbelte, til bruk på spinningtimer med hete spinninglærerinner. Den første klokken OBS solgte meg, virket bare ikke. Den andre virker, men får ikke kontakt med pulsbeltet. Så på mandag blir det nok en klagerunde.
Da jeg i går ettermiddag løftet opp sykkelen min utenfor Rimi på Leuthenhaven, datt hjulet av. Gaffelen (slik det heter på syklisk) delte seg i to. Jeg var noe sjokkert, men sykkelreparatøren på Bakklandet virket ikke som om han anså tildragelsen for å være noe utenfor det normale, og lovte å ordne problemet innen onsdag.

Jeg lurer på hva som blir det neste. Antakelig er det best å holde seg i sengen til stormen går over.

Da vi møtte Dalai Lama

2009-09-14T19:10:00.003+02:00

Helt fra starten av turen hadde det vært klart at Jetsun Jamphel Ngawang Lobsang Yeshe Tenzin Gyatso, bedre kjent som den 14. Dalai Lama, var på vei til Ladakh.

I klostrene vi besøkte rundt Leh, var det bilder av han sammen med Buddha-statuene, og han ble åpenbart regnet for å være overhodet også for buddhistene i denne delen av nord-India.

Etterhvert ble det mer snakk om at han skulle komme, og i landsbyen Lingshed kom vi over en forberedende sermoni der folk og munker åpenbart hadde kommet langveis fra for å delta i de forberedende øvelsene.

«Vi får se hva vi gjør,» sa Kesh, den nepalesiske guiden, som aldri var særlig pratsom om hva han forventet at vi skulle foreta oss.

Vi nærmet oss Padum der vi gikk langs Zanskar-elven, som var helt grå, fordi den førte med seg så mye leirstøv. Landsbyene vi gikk gjennom var nesten tomme, og det slo oss etterhvert at befolkningen måtte ha tatt bena fatt for å se Dalai Lama. En dag så vi helikoptre som fløy sydover, og Kesh antydet at det var den indiske armeen som transporterte det religiøse overhodet rundt.

Om kvelden annonserte Kesh at gåingen for neste dag var avlyst, og at vi skulle busses til Dalai Lama-messe i Padum (fem kilometer unna). Da vi kom dit, var det noen tusen fra lokalbefolkningen i Ladakh-kostymer og et ikke ubetydelig antall munker i røde og gule kapper som allerede hadde samlet seg.

Etter en sikkerhetskontroll av indisk merke ble vi behørlig plassert i en innhegning for internasjonale gjester, sammen med en del amerikanere som lot til å ta det hele svært alvorlig. Antakelig ble dette regnet som at vi ble gjort spesielt mye stas på, for da Dalai Lama kom ut av bygningen han holdt til i for å gå til tempelet, gikk han bare 10-15 meter unna oss.

Han så ut slik han ser ut på bilder - en eldre, vennlig og smilende mann som vinket og hilste på tibetansk vis med hendene presset sammen foran ansiktet.

Deretter satt vi i solsteken i tre samfulle timer og hørte på en forelesning om buddhistisk filosofi, om livets og tingenes forgjengelighet og muligheten til å oppnå nirvana. Dalai Lama talte på tibetansk, og det han sa ble oversatt til engelsk og til ladakhisk til glede for de lokale. For en del av de franske i gruppen ble det for mye, men Kesh og hans indiske assistenter lyttet oppmerksomt til hva den hellige mannen hadde å si.

Jeg følte meg ikke så mye nærmere nirvana da jeg med møye reiste meg fra teppet jeg hadde sittet på såvidt lenge, men det var en opplevelse å ha vært med på messen og å ha sett en slik mann i levende live.

Paris, Café la Frégate, 2. august 2009

2009-09-06T05:54:00.002+02:00

Det interessante ved å komme tilbake til Paris er at det alltid er noen mindre ting her som har endret seg. Oftest er det forretninger som har forsvunnet - jeg legger selvsagt mest merke til bokhandler, som Librairie le Divan, der jeg kjøpte min Pléiade-utgave av Proust i sin tid, eller matematikkbokhandelen Offilib i Rue Gay-Lussac - men også andre etablissementer forsvinner, som f.eks. den pornografiske kinoen på Boulevard Saint-Michel, nå erstattet av en Monoprix og Café le Petit Cluny, som stengte og aldri ser ut til å ville bli åpnet igjen.

At caféer forsvinner, er kanskje ikke uvanlig - rundt 1900 var det etter det jeg har forstått 40000 av dem i Paris; nå er det visstnok bare 2000 igjen.

Selvsagt er det lett å si til seg selv at alt dette er et vitnesbyrd om forfall og tiltagende elendighet; det gode, gamle forsvinner og blir erstattet av noe moderne og kaldt. Men var det egentlig behov for fire kinesiske resturanter i Rue du Sommerard, og er det dumt at to av dem er byttet ut med mer ungdommelige spisesteder, som f.eks. Le Pré Verre?

Vélib er er fin oppfinnelse (antakelig vandaliserer ikke pariserene syklene heller, slik min kjære bysbarn i Trondheim gjør), Paris Plage virker som en god idé og pariserinnene er stadig like vakre og chic.

En liten gutt

2009-09-04T18:00:00.003+02:00

Vi kom mot landsbyen og stanset der det rant klart vann fra en drikkepost. Det satt en gutt der, som holdt et fast tak i en enda mindre gutt. Det viste seg at han snakket engelsk, og Virginie bøyde seg ned for å prate med ham.

Han fortalte at den minste gutten var broren hans, at han var 13 år gammel (han så snarere ut som om han var 8), og at han selv gikk på internatskole i Manali, dit det ikke var noen direkte vei, og som lå diverse dagsmarsjer unna. «Hva lærer du der?» spurte Virginie. Jo, han lærte «English, science and social», slik han uttrykte det. Det var bare han i familien som gikk på skole, broren var tydeligvis for liten, mens det for søstrene ikke var aktuelt.

«Hva vil du bli med utdannelsen?» ville Virginie vite. Svaret var klart. Han ville bli ingeniør.

Gone fishing

2009-07-31T19:43:00.001+02:00

Jeg drar på ferie, så denne bloggen blir ikke oppdatert på noen uker.

Dans les bras de Morphée

2009-07-27T21:02:00.004+02:00

Jeg tar meg selv i å dagdrømme. Ikke bare vage tanker om dette og hint, men lange, preise fantasier om meg selv og andre i situasjoner ingen noensinne har vært i, og antakelig ikke vil komme i heller.

Alltid spinner det om det samme, den dulgte, undertrykte lengselen som evig må undertrykkes for å opprettholde den sosiale masken, men som fra tid til annen finner sin vei frem til overflaten, der den raskt tvinges tilbake, inn i sitt lønnkammer.

En kan fundere på hva dagdrømmene tjener til. Kanskje er det frie innfall fra et overspent sinn, en tragisk konsekvens av åndelig skjørlevnethet? Eller kanskje det er en slags sikkerhetsventil, noe som hindrer meg fra å begå ugjerninger på åpen gate eller gjør at jeg ikke imploderer mentalt? Eller så er det en bekvemmelighetsvei som gjør at tankekraften kan benyttes til å bygge luftslott fremfor å ta ansvar for eget liv.

På utstyret skal storfolk kjennes

2009-07-15T20:46:00.005+02:00

Forberedelsene går sin gang, og nå har jeg kommet så langt at jeg har tatt mesteparten av utstyret og spredd det utover stuebordet for å sikre meg at alt er i orden. Men hver dag kommer jeg på småting som jeg ikke har husket på å legge frem, så det er godt at det er noen uker igjen til avreise.

Pakking av utstyr til fjelltur er ikke en enkel oppgave, og jeg føler jevnlig at jeg mislykkes i å ta med meg akkurat det jeg behøver, og ikke noe mer. I alle fall virker det slik når jeg er på fjelltur med S., som er en mester i å ta med seg lite.

Å pakke til en tur som skal gå over flere uker, krever selvsagt noe mer. Man må ta med seg en del utstyr i tilfelle det blir problemer, ettersom det er langt fra folk. Men, det er vektbegrensinger på fly og muldyr, så det er lite aktuelt å ta med stereoanlegget og Ibsens samlede verker. På den annen side har man bagasje som transporteres, så alt må ikke passe i den ene sekken, slik det må når du går fra hytte til hytte i Norge.

En del ting har blitt mine faste følgesvenner:

Vaskemaskinen. Riktignok ikke en Miele, men derimot en vanntett sekk på omtrent 10 liter som fylles opp og brukes for å legge klær i bløt. Underlig nok har jeg aldri støtt på noen som har kommet på samme idé; folk foretrekker å gnukke og gni i vaskestamper eller bekker.
Klesklyper og klessnor. Kjekt å ha i tillegg til vaskemaskinen.
Duct-tape. Jeg har dog aldri hatt bruk for dette selv, men mannen med utstyr blir populær i gruppen. Samme gjelder for gnagsårplasteret Compeed.
Hodelykt. Les en gang til: hodelykt. Ikke lommelykt. Hvorfor? Ta en lommelykt, hold den i den ene hånden mens du med den andre prøver å finne noe i sekken din inne i et telt når det er kølmørkt. Da har du svaret.
Shakespeares sonetter. Siden jeg ikke kan ta med mange bøker, må jeg i alle fall ta med en som kan leses om og om igjen.

Men jeg antar at også denne gangen vil jeg sitte på flybussen med en nagende følelse av at det er noe jeg har glemt.

Toucher au but

2009-07-08T22:06:00.004+02:00

Om noen uker drar jeg til Paris, for deretter å fly videre til et fireukers opphold i India, der jeg skal gå Zanskar-traversen i Ladakh som del av en fransk gruppe, i regi av Terres d'Aventure.

Noen av dere har kanskje trodd at målet med alle anstrengelsene å treningsstudio det siste året har vært å gi næring til undertrykt seksualdrift gjennom å glo siklende på yngre kvinner i tettsitende treningsklær, eller å avstandsforelske meg i hver av spinninglærerinnene etter tur, men slik er det faktisk ikke, selv om jeg skal innrømme at begge deler har gjort seg gjeldende som sideeffekter.

Nei, målet har vært å komme i tilstrekkelig fysisk form til å klare å gå Zanskar-traversen i tre uker, for en stor del i høyder mellom 3500 og 5000 meter.

Forberedelsene går sin gang, med komplettering av utstyr, og gjennomgang ved å legge alt ut over stuebordet og stirre kritisk på ting som muligens ikke har virket slik jeg forventet det på tidligere turer.

Jeg vet ennå ikke hvordan det blir, annet enn at jeg kan følge rutebeskrivelsen på kartet og undre meg over hvordan det vil arte seg å være vegetarianer i telt i tre uker.

Men at jeg er nær målet, det er klart.

La Tendresse - Ømheten

2009-07-02T19:19:00.008+02:00

Pour un peu de tendresse
Je donnerais les diamants
Que le diable caresse
Dans mes coffres d'argent
Pourquoi crois-tu, la belle,
Que les marins au port
Vident leurs escarcelles
Pour offrir des trésors
A de fausses princesses
Pour un peu de tendresse

Pour un peu de tendresse
Je changerais de visage
Je changerais d'ivresse
Je changerais de langage
Pourquoi crois-tu, la belle,
Qu'au sommet de leurs chants
Empereurs et ménestrels
Abandonnent souvent
Puissances et richesses
Pour un peu de tendresse

Pour un peu de tendresse
Je t'offrirais le temps
Qu'il reste de jeunesse
A l'été finissant
Pourquoi crois-tu, la belle,
Que monte ma chanson
Vers la claire dentelle
Qui danse sur ton front
Penché vers ma détresse
Pour un peu de tendresse

--Jacques Brel

Erobreren

2009-06-30T19:56:00.004+02:00

Helgens fangst:

Kråkvasstind (også kalt Sandåhøa), 1700 moh.
Gjevilvasskamman, 1627 moh.
Snydda (rett ved Okla), 1580 moh.

På bildet til høyre, S. og S. på Snydda med Gjevilvasskamman, Trollhetta og Blåøret i bakgrunnen.

And all I could say was, "hello"

2009-06-15T21:19:00.002+02:00

Jeg grep vannflasken, satte den i lommen på utsiden av ryggsekken, og gikk mot utgangen med apparatet som får meg til å tro at jeg er hensatt til metroen i Paris.

Til høyre i synsfeltet skimter jeg henne, slik jeg hadde håpet, der hun står ved enden av disken; hun har stadig på seg treningsklærene som sitter stramt om kroppen hennes. Grepet av min sedvanlige redsel holder jeg blikket slått ned mens jeg går gjennom barrieren, for så å dreie det mot skapene med flasker som står til venstre. Raskt tar jeg en av dem og går til høyre, mot disken, mens jeg hastig lar blikket gli over henne, men hun ser meg ikke, for hun ser bestemt ned på noe hun holder foran seg og leser. Jeg betaler, men i stedet for å gjøre det naturlige og vende meg mot høyre og rundt, snur jeg meg heller mot venstre og kan dermed se på henne en gang til mens jeg dreier meg mot døren, men hun ser meg ikke, for henne finnes jeg ikke. Drevet av angsten nøyer jeg meg med å fullføre rotasjonen til jeg er i stilling til å gå mot døren, der jeg forsøker å stanse opp ved en av hyllene som påskudd for å la hodet dreie i hennes retning igjen, men det er fånyttes. Jeg snur meg og går ut.

Satyameva jayate

2009-06-06T17:49:00.004+02:00

Dagens mest etterlengtede begivenhet: visum!
Dagens morsomste ord: «brusegranulat»
Dagens mest sjarmerende kvinne: G., spinninglærerinne
Dagens mest oppkvikkende konversasjon: med G., spinninglærerinne
Dagens høyeste puls: 178
Dagens beste postforsendelse: fra Platekompaniet

Et aldrig færdigt eller fullendt motiv

2009-06-02T22:45:00.002+02:00

Vi satt oppe på seilbåten hans i solskinnet på Bygdøy og så bort på de andre båtene som lå i opplag. Ettermiddagen hadde blitt brukt til å legge en slags rød gugge på kjølen. Det var viktig å følge en linje som gikk langs den øvre delen, og jeg hadde derfor fått i oppdrag å lege på maskeringstape, noe jeg hadde gjort etter beste evne.

«Hvordan går det,» spurte han der vi satt, og jeg visste at at han ikke ville vite om jobb eller andre mer perifere ting. Under vanlige omstendigheter ville jeg holdt igjen, snakket det vekk eller prøvd å dreie samtalen, slik jeg hadde gjort hver gang vi hadde vært inne på dette temaet i de siste årene, men denne gangen var det noe som gjorde at jeg var for sliten, at jeg ikke klarte å stå imot.

Først sa jeg at jeg ikke visste - U. pleide å si ertende at jeg alltid kom med den uttalelsen først, for å vinne tid - men så sa jeg at det ikke var lett. At jeg følte meg ensom, og at det var tyngre og tyngre å leve uten nærhet til et annet menneske. Som vanlig prøvde jeg å benytte meg av lettere språklige omskrivninger i et forsøk på å holde virkeligheten på avstand, men han forsto likevel. Jeg nevnte hendelsen med W., men maktet ikke å la være å ta min tilflukt til en referanse til Marcel Prousts Albertine for å si hva jeg trodde, vel vitende om at han ville forstå allusjonen.

Jeg ventet at han ville svinge opp med meg, gi meg et av sine sedvanlige spark bak, forsøke å overføre noe av sin ukuelige optimisme og tro på seg selv over på meg, slik han hadde gjort så mange ganger før, til tross for at han sikkert hadde innsett at det ikke nyttet. Men, denne gangen var det som om min mangel på håp hadde overveldet ham; han hørte bare på det jeg sa, uten å bemerke noe spesielt. Og i et øyeblikk virket det som om årene vi hadde kjent hverandre, som for en stor del falt sammen med den tiden jeg hadde tilbrakt alene, også tynget ham og gjorde ham hjelpesløs mot min fortvilelse.

Das Unbehagen in der Kultur

2009-05-25T19:39:00.002+02:00

I helgen så jeg på Max Ophüls' verk Le Plaisir, en tredelt film basert på noveller av Guy de Maupassant: Le Masque, La Maison Tellier og Le Modèle.

Inspirert av dette, gikk jeg på café i ettermiddag etter arbeidet og leste nettopp La Maison Tellier. Meget imot min vane hadde jeg tatt med Pléiade-utgaven, som under normale omstendigheter aldri forlater min stue.

Antakelig må jeg ha blitt for borgerlig, for jeg satt der med en følelse av at jeg gjorde noe jeg ikke burde ha gjort, at det var upassende og et tegn på en depravert livsførsel for en godt voksen mann å sitte på en simpel café og lese i en bok midt på ettermiddagen.

Cash is king

2009-05-22T19:04:00.004+02:00

Jeg hadde omsorgsfullt fylt ut søknadspapirene, der jeg forklarte hva min far het, hvor jeg skulle, hva jeg skulle der, og hvor og når jeg hadde vært i India før. Til slutt ringte jeg S. i Bangalore og spurte om jeg kunne bruke ham som referanse - jeg fikk bare sagt «jeg har bruk for en referanse» før han sa «jeg kan selvsagt være det for deg.»

Deretter fant jeg frem to konvolutter, puttet søknaden, fakturaen fra reisebyrået, passet og fire hundre kroner i kontanter i den ene av konvoluttene, og la den andre konvolutten oppe i den første, etter ha skrevet ambassadens adresse på den ytterste og min egen på den innerste.

Glad og fornøyd trasket jeg til postkontoret, der jeg med stort smil og ditto fakter ba damen om å veie den inneste konvolutten med passet, og deretter frankere den som en rekommandert sending, for så å legge alt tilbake i den ytterste konvolutten, som så igjen skulle frankeres rekommandert. «Dette var tungvint,» sa den postansatte. «Ja,» sa jeg, «det verste er at de vil ha pengene kontant.» Hun fikk en bekymret nyve i pannen. «Så det er penger i denne konvolutten? Da må den sendes som verdibrev, og det koster tre hundre kroner.»

Jeg må ha sett litt fortvilet ut ved tanken på at det skulle koste meg åtte hundre kroner å få visum til India. «Vel, jeg kan glemme det du sa,» svarte hun. «Men jeg forstår ikke hvorfor de ikke kan operere med kontonummer, som vanlige institusjoner gjør.»

Jeg svarte at det gjorde ikke jeg heller, og grep kvitteringen for den rekommanderte sendingen mens jeg tenkte mitt om enkelte ting S. hadde sagt om sitt hjemland.

Stand on the highest pavement of the stair

2009-05-12T22:42:00.005+02:00

Jeg har et melankolsk forhold til Trondheim Lufthavn, Værnes. Ikke at selve flyplassen er dyster, men antakelig ser jeg det slik fordi jeg assosierer den med de mange mislykkede forsøk på å skape noe nytt ved å forlate det gamle, samt med den lange rekken av hjemkomster i nattemørket, mens jeg var sliten i kropp og sinn, for deretter alene å måtte ta meg veien til sentrum, enten på flybussen eller en sjeldnere gang med en flytaxi betalt av arbeidsgiver, fordi det aldri har vært noen til å møte meg.

Jeg minnes den gangen tidlig en januar da jeg fulgte M. til flyplassen. Hun var som vanlig velkledd i blå jakke der hun satt og smilte mot meg mens hun holdt hånden sin over min. Jeg følte at vi ga andre inntrykk av at vi var et par. Det jeg ikke visste, var at jeg aldri skulle få se henne igjen.

Svinepest, moi?

2009-04-29T15:28:00.004+02:00

Jeg har nettopp tilbrakt litt over en uke i California, med flyturer frem og tilbake om bord på en av KLMs 747 Jumbojet.

Da jeg kom hjem, ble jeg selvsagt dårlig. Kraftig forkjølelse, sier jeg til meg selv.

Om man skal tro det som står i avisene¹, er det ganske andre ting på gang, og jeg burde antakelig pitle meg til legevakten så snart som mulig.

Men aller helst ville jeg ønsket meg en vakker kvinne som satt ved min seng og bønnfalt meg om ikke å dø.

¹Som det heter i Les Guignols de l'Info: «On est en 2009, et vous croyez toujours ce que l'on vous dit à la télévision».

Lille speil på veggen der

2009-04-12T19:06:00.004+02:00

Hun kom inn i salen og gikk med myke, katteaktige skritt opp på det lille podiet foran det store speilet. Med raske bevegelser la hun håndkledet over styret, satte drikkeflasken i det lille stativet, og festet beltet med mikrofonanordningen rundt hoftene foran, for deretter å snu den bak på ryggen med en omgående vridning av beltet. Musklene spilte under den brune huden på skuldrene som var utenfor den hvite toppen hun hadde på seg.

Hun bøyde seg ned og trakk flasken opp igjen, drakk litt og gikk så mot vannkranen i hjørnet. En av deltakerene var i ferd med å fylle opp sin flaske, så hun stanset med det ene benet litt foran det andre, slik at man tydelig så de nakne, brune leggene i kontrast til de hvite sokkene. Hun lot drikkeflasken hvile mot den øvre del av brystet, og med en halv omdreining av overkroppen vendte hun seg bort fra salen, mot speilet og betraktet rolig sitt eget bilde.

Inne i meg steg det en setning jeg ikke klarte å huske opprinnelsen til der og da: «En meget vakker kvinne som ser på sitt speilbilde kan gjerne tro: 'Dette er meg'»¹.

Jeg undrer meg på hva hun så.

¹ Simone Weil: «Une très belle femme qui regarde son image dans le miroir peut très bien croire qu'elle est cela.»

Å tenke koffert

2009-04-08T16:49:00.006+02:00

For en gangs skyld gikk jeg innom tax-free og kjøpte sigaretter til en kollega som ikke vet bedre. I mellomtiden hadde bagasjen kommet ut på båndet, og det hadde stoppet. Jeg gikk bort og plukket opp kofferten min. Det forundret meg at den lille hengelåsen var borte, men jeg svelget irritasjonen og åpnet opp for å legge sigarettpakken nedi.

At jeg oppdaget skitne underbukser nede i kofferten, var kanskje ikke så overraskende. Verre var det at de samme underbuksene ikke var mine.

Jeg henvendte meg til en mann i SAS' informasjonsskranke, som øyeblikkelig fant frem til navnet på eieren til kofferten jeg hadde i hånden, ringte opp og fortalte ham at han burde se til å pelle seg tilbake til Gardermoen, fordi han hadde stukket av gårde med et stykke bagasje som ikke tilhørte ham. Deretter tok han meg og kofferten gjennom tollen (jeg kunne gå på grønt, han måtte gå på rødt).

Han parkerte meg så ved siden av SAS' skranke i inngangshallen. Etter en stund dukket det opp en mann med en koffert og et fårete smil. Jeg smilte tilbake, sa at det var fort gjort å ta feil, og vi byttet kofferter og skiltes som gode venner.

Jeg nådde flyet til Trondheim, og ble sittende og fundere på hva som hadde skjedd hvis fyren hadde kommet hjem, åpnet kofferten og oppdaget

En DVD med Louis Malles «Le Feu Follet»
En DVD med Maurice Pialats «L'Enfance Nue»
Et eksemplar av Jean-Pierre Serres «Cours d'Arithmétique»

Jeg skal ikke saksøke 3T likevel

2009-03-20T18:32:00.004+01:00

Jeg kjøpte nettopp redskapet ovenfor til kr. 99 på OBS. Så jeg tror jeg har grunn til å være fornøyd med meg selv og min egen innsats.

Tilbake til Alma Mater

2009-03-17T23:00:00.003+01:00

I dag var jeg på universitetet, der jeg sitter i et råd som ekstern representant. For en del år siden ble jeg oppnevnt, på forslag fra en av mine tidligere professorer, og siden har jeg vært fast inventar.

Det er litt artig å holde kontakten med sine gamle lærere og sitt gamle instituttmiljø, og det ser ut som om de innfødte synes det er nyttig med representanter for verden der ute. Selv får jeg et innblikk i hva som skjer på universitetet, og jeg kan være vitne til små verbale sverdslag mellom svært taleføre kvinner og menn som svinger seg til retoriske høyder vi nordmenn ikke er helt vant med. Deriblant den kvinnelige professoren i algebra, som med sin lysende intelligens og ironiske tilnærming er usedvanlig vanskelig å ta innersvingen på i en debatt - en av mine medstudenter sa en gang oppgitt: «Går jeg inn i en diskusjon med et standpunkt motsatt hennes, vil hun etter fem minutter ha overbevist meg om at hun har rett, og at jeg tar feil. Og jeg vil nesten ikke merke at det har skjedd.»

Jeg tilbrakte nesten femten år ved diverse universiteter, som student, stipendiat og lærer. På et tidspunkt valgte jeg å forlate det akademiske liv, uten at jeg angrer på mitt valg. Likevel vil jeg si at jeg er heldig som fra tid til annen kan svinge innom den akademiske tyrefekterarena for å få en dose klar universitetsretorisk tanke.

Keeping your guard up

2009-03-05T17:13:00.002+01:00

Jeg: «Nå, du tok ikke med den unge, franske damen som er fysiker, denne gangen?»

Hun (med et skjelmsk blikk og et lite smil som langsomt vokser seg større): «Du mener A.? Nei, hun har vært ute på reise og kunne ikke komme.»

Jeg: «Hm. Vel. Hm. Jaja. Hm. OK, må gå nå.»

Ad me ipsum: Kanskje litt naivt å synes at mørkhårede kvinner med dr.-grad i kjernefysikk er sjarmerende. Passe bedre på neste gang.

Min, min, bare min

2009-03-04T18:32:00.005+01:00

Karusellhylle, stor type, fra finske Boknäs. Og ja, den roterer.

Norske normer

2009-02-21T19:21:00.005+01:00

Jeg var en gang i bryllupet til en venninne. Hun kom fra Skedsmo (som, etter det jeg har hørt, er et sted utenfor Oslo), mens hennes tilkommende var bondesønn fra Jæren. Brudens far var imidlertid fra Trondheim.

Vielsen og bryllupsmiddagen gikk slik de burde, og man kom til talene. De staute jærbuene sto opp, litt stive og keitete, og talte med varme om hvor glade de var for å få bruden i sin familie, og med religiøst tilsnitt om ekteskapet som noe hellig.

Hennes trønderske onkler reiste seg så, tykke og joviale, og snakket om brudgommen som en kjekk kar de var glade for å få sin familie, og om at de ville ta ham vel imot og tilføre ham de riktige verdier, blant annet ved å få ham med på fotballkamp med Rosenborg.

Paret er stadig gift, snart femten år etterpå. Så de må ha klart å tilpasse seg norske normer og overvunnet kulturforskjellene.

Felix Krull

2009-02-15T20:33:00.003+01:00

Jeg sitter og venter på at boblen skal sprekke, for jeg har alltid hatt en følelse av at det er noe galt med min tilsynelatende vellykkethet: god utdannelse, interessant jobb og stabil økonomi. En gnagende stemme i bakhodet seier at dette er for godt il å være sant, at jeg ikke kan ha fortjent det, at jeg er en bløffmaker og en selvbedrager - og tilhører som sådan den forrige generasjon, den som ikke har en fremtid.

En dag vil jeg bli avslørt, hvisker stemmen, en dag vil et menneske i forsamlingen reise seg, kaste et fryktelig blikk mot meg og med en harmdirrende pekefinger i min retning vil han hvese: «Svindler! Sjarlatan! Taskenspiller!» Og deretter vil han under massens bifallende blikk og hatske avskyrop gjøre det klart hvordan jeg har tilsneket meg alt, og hvorfor jeg er uverdig til å inneha en stilling med ansvar, ja endog uverdig til å ha noen posisjon som helst; personlig økonomisk ruin vil følge, men samfunnets likevekt vil være gjenopprettet.

Ukens utsagn

2009-01-30T23:21:00.005+01:00

En dag på jobben

Jeg: «... og så kan man jo lure på hvorfor det ikke er tatt ut tiltale for overlagt drap...»
Ingeniør nr. 1: «De kan eventuelt utvide siktelsen etterpå. Dessuten kan de påstå at det skjedde under skjerpende omstendigheter.»
Ingeniør nr. 2: «Skjerpende omstendigheter, er dét når du dreper en sherpa?»

En dag til på jobben

Jeg: «I dag er jeg blid, i motsetning til i går. Virkelig.»
Ingeniør: «Du må gjøre noe med kropsspråket ditt, tror jeg.»